Alt er personlig
En god dag på jobb.
Petter Stordalen er stolt over den trente kroppen, og viser seg gjerne frem. Når han attpåtil får lovprise sitt nye spa-senter i «Norges største ukeblad», snakker vi om en god dag på jobben.
- Stordalen bruker seg selv helt bevisst for å styrke posisjonen til Choice, sier Nils M. Apeland i Apeland Kommunikasjon.
Motsatt ser vi at informasjonsrådgiverne i Telenor velger bort sin egen toppsjef, Jon Fredrik Baksaas, når konflikten mellom Telenor og Bangladesh-banken Grameen skal frontes. Grameen Bank gir lån til fattige mennesker i Bangladesh, og eieren Mohammad Yunus fikk fredsprisen. Baksaas må se at han fremstilles som en del av grådighetskulturen, etter at det ble avslørt at han har tidenes opsjonsavtale og lar Telenor sponse sin egen datter. For Telenor er det et problem at konflikten har blitt personifisert.
- Dette er det verst tenkeligE scenario for Telenor. Mediene setter grådighet og godhet opp mot hverandre, sier Apeland, og slår fast at det svekker bildet av Telenor.
Direktørblod. Man trenger ikke å kaste klærne for Se og Hørs fotograf for å få medienes oppmerksomhet. Er man toppleder, kan søkelyset komme uansett. Antall næringslivsjournalister har eksplodert, og TV 2-leder Kåre Valebrokk har erklært at «når journalister værer direktørblod» er det bare å stille opp.
- Hvordan toppsjefen håndterer saken, betyr mer enn noensinne, sier Pia Farstad, rådgiver i Argument innen finans og politisk kommunikasjon. Hun peker på et medieterreng i forandring: Med internett spres sakene med telefonisk hastighet. Hvis snøballen begynner å rulle, kan den bli stor, fort.
Kjersti Torbjørnsrud er stipendiat på Institutt for medier og kommunikasjon. Hun har særlig forsket på personifiseringen i politikk, men mener at det samme gjelder innen næringslivet.
- Alt personifiseres, og fremstillingen av vanskelige saker handler som regel om skyld og ansvar. I stedet for å lete etter strukturelle og organisatoriske forklaringer samler man alt ansvar i to hender, sier hun, og viser til Valgerd Svarstad Hauglands avgang som leder for KrF.
Etter en lang lederperiode, preget av historisk høy oppslutning om partiet, fikk Svarstad Haugland skylden for det dårlige resultatet i kommunevalget 2003. Det var den såkalte Medhaug-saken som ble hennes bane. Partikollega Jan Birger Medhaugs tidligere kjæreste anmeldte ham for en voldtekt som skulle ha skjedd ti år tidligere. Svarstad Haugland nølte ikke med å ta hennes side.
- Hun hadde ikke gjort noe galt, men fikk kraftig kritikk for sin håndtering av Medhaug-saken. Kritikken utartet, og Svarstad Haugland fikk snart skylden for alt som gikk galt. Derfor måtte hun gå av for å skape ro i partiet, sier Torbjørnsrud.
Magnetisk tiltrekning.
Svarstad Haugland fikk skylda for at det gikk galt. Men når ting går bra, vanker heder og ære på den som sitter på topp. Apeland refererer til en undersøkelse over de mest beundrede lederne i landet. Øverst finner vi Kjell Inge Røkke, Petter Stordalen og Idar Vollvik.
- Det forteller oss at høy synlighet er viktig for å bli husket. Når folk blir spurt, dukker disse navnene opp med en gang, sier Apeland, og legger til:
- En synlig toppleder med godt omdømme kan ha en magnetisk kraft på arbeidstakere. De ser han eller hun og tenker: Der har jeg lyst til å jobbe.
Likevel vil ikke Apeland forfekte ideen om at det er nødvendig å kjøre sjefen frem som kjendis for å lykkes økonomisk.
- I aksjemarkedet er det viktig med en synlig leder, men vedkommende må først og fremst være troverdig. Helge Lund er et eksempel på det. Han har tillit i markedet. Det er spesielt viktig for bedrifter i en vekstfase, sier Apeland.
- For å få tillit i markedet må man levere det man lover. Mediene er en viktig aktør i arbeidet med å vise seg frem, men først og fremst må man altså levere, konkluderer Farstad.
