25 mektigste: Makttoppen

1. Eivind Reiten, generaldirektør i Norsk Hydro
Maktvakuumet etter Olav Fjell har ført lederen av landets nest største selskap opp på tronen som den mektigste mannen i norsk næringsliv. Det er han blitt gjennom Hydros sentrale posisjon og gjennom personlig dyktighet. Reitens evner er høyt verdsatt blant de han har jobbet med. Hans erfaring som statsråd gjør at han behersker det politiske spillet og de teknokratiske irrganger, og det er viktig for et selskap som alltid hatt ambisjoner på vegne av norsk økonomi. Hydro og Reiten er usedvanlig viktig for norsk næringsliv fordi:

• Selskapet er en stor arbeidsgiver i distriktene, og de lokale virksomhetene gir samfunnsmessige ringvirkninger. Årsomsetningen er 160 milliarder kroner, inntjent av 14.600 ansatte.
  
• Selskapet utvikler landets teknologiske kompetanse og er med på å gjøre det norske oljeklusteret til verdens nest beste, etter Houston-miljøet i Texas.
  
• Selskapet setter Norge på verdenskartet ved sin internasjonale virksomhet i over 60 land.
  
• Selskapet er en stor innkjøper av varer og tjenester. Viktigst er for tiden operatørskapet i utbyggingsfasen av Ormen Lange-feltet, der beregnede investeringer er 55 mrd. kroner. Inntektene fra dette feltet vil bli formidable.
  
• Hydros størrelse og utredningskapasitet gjør politikerne ekstra lydhøre.

Reiten er en mann «alle» vil være venner med, og han har sin nære medarbeider Thorleif Engers plassert som styreleder i Telenor, landets tredje største bedrift. Telenor har et stort kontaktnett utenfor Hydros normale sfære (se edderkoppkartet). I PGS-styret treffer Reitens mann andre mektige menn, blant annet NHO-president Jens Ulltveit-Moe, som i seg selv er et levende nettverk.

2. Per-Kristian Foss, finansminister
Kombinasjonen av stilling og personlige egenskaper gjør Foss til den nest viktigste personen for norsk næringsliv. Den politikken han fører er viktig for næringslivets konkurranseevne. Rente, kronekurs og skattenivå er sentrale stikkord. Svært viktig er også politikkens betydning for aksjemarkedet. Foss’ forgjengere må ta en god del av skylden for at kursene i Oslo er lavere i forhold til selskapenes substansverdi og inntjeningsevne enn ellers i verden. Det gjør det vanskeligere for norske selskaper å kjøpe utenlandske, fordi de må betale med cash i stedet for med egne aksjer. Omvendt blir det ene gode norske selskapet etter det andre kjøpt opp av utlendinger som kan betale med mer verdifulle aksjer. Dette kan finansministeren gjøre noe med. Han avgjør også skatteregimet for oljeselskapene, og har dermed et avgjørende ord når det gjelder utviklingen på norsk sokkel. Siden Foss er med i en mindretallsregjering, blir de personlige egenskapene ekstra viktig når det gjelder å få gjennom sin politikk.

3. Inge K. Hansen, konst. konsernsjef i Statoil
Det har oppstått et maktvakuum i Statoil etter at Olav Fjell måtte gå. Den konstituerte konsernsjefen er mer finansmann enn industrimann. Likevel har han såpass fartstid i landets største selskap at han kan problemstillingene, så nå gjelder det å bli varm i trøya som toppsjef. Det vil hemme Hansen at han bare er konstituert (med håp om å bli fast). Statoils enorme utredningskapasitet gjør at selskapet setter premissene for svært mange politiske avgjørelser som blir fattet, og selskapets virksomhet er så viktig for norsk økonomi, nasjonal teknologiutvikling og leverandørindustri at Hansen hører hjemme på tredjeplass i Økonomisk Rapports maktkåring.

4. Svein Aaser, konsernsjef i DnB
Landets største bank har en finger med i alt det viktige som skjer i norsk næringsliv. Det gir Aaser en unik innsikt, og kunnskap er som kjent makt. Det teller også med at Aaser har vilje til makt. Hans tidligere erfaring som sjef for en forskningstung bedrift som Nycomed og som NHO-president har gitt ham et svært stort kontaktnett og en unik erfaring som er viktig for maktspill så vel som forhandlinger, enten motparten er myndighet, bedriftskunde eller konkurrent. Tidligere kunne man kanskje si at Kjell Inge Røkke hadde balletak på Aaser, nå er det omvendt, selv om Røkke fremdeles kan påføre DnB store tap.

5. Kjell Magne Bondevik, statsminister
En statsminister har alltid mye makt, også over næringslivet. Den direkte makten over næringslivet er begrenset, mens som leder av regjeringskollegiet har Bondevik mye å si. Han er også nøkkelen til at vi har den regjering vi faktisk har. Signaler fra statsministeren i det siste tyder også på at han kan gjøre det lettere for Norge å si ja til medlemskap i EU. Det betyr i seg selv svært mye for store deler av næringslivet.

6. Carl I. Hagen,Fr.P.-leder
Den økonomiske politikk Stortinget fører er svært viktig for næringslivet. Nesten like viktig er den troverdigheten norske myndigheter har i internasjonalt næringsliv, som vurderer forutsigbarheten i den norske politikken. Siden vi har en mindretallsregjering med Fremskrittspartiet på vippen, har Carl I. Hagen stor betydning. Det samme gjelder Arbeiderpartiet. Vi plasser Hagen foran Jens Stoltenberg fordi regjeringen søker Hagens støtte før den går til Stoltenberg, og fordi Hagen personlig er mer enerådende sjef i sitt parti enn det Stoltenberg er i sitt.

7. Jens Stoltenberg, AP-leder
Det som er sagt for Carl I. Hagen gjelder også for Stoltenberg. Under fare for å bli misforstått, fastslår vi at de er Stortingets Knoll og Tott i forhold til regjeringen. Det er under tvil vi plasserte Hagen foran Stoltenberg. Arbeiderpartiet har LO som tvilling, og når de to går sammen, har de fremdeles betydelig innflytelse, enten det gjelder oljepolitikk, skattepolitikk eller lønnsoppgjør. Dette er en bane Hagen aldri kan spille på.

8. Jon Fredrik Baksaas, konsernsjef i Telenor
Baksaas leder en nøkkelbedrift for landets teknologiske utvikling innenfor IT og tele. Hans disposisjoner er viktige for om Norge blir en offensiv nasjon på et høyt teknologisk nivå eller om vi blir et taperland på dette viktige område for samfunnets og næringslivets utvikling. Dette gir Baksaas åpen linje inn til våre politiske toppledere. ØRs edderkoppkart (neste side) viser at Baksaas og Telenor har første og andre ledds kontakter til styringsverk og store deler av norsk næringsliv. Flest kanaler er det til Hydro og Regjeringen.

9. Tore Torvund, leder av Hydros oljedivisjon
Denne mannen sitter i Hydros toppledelse med ansvar for olje og energi. Hans ansvar for Ormen-Lange-utbyggingen på 55 milliarder kroner er viktig, men det er en internasjonal virksomhet han leder med aktivitet i mange land. Hydro Olje og Energi er viktig for landets økonomi, teknologiske utvikling og for leverandørindustrien. Torvund er en nøkkelperson for landets fremtidige energiforsyning, der gass skal erstatte vannkraft. Vi husker alle hvordan Hydro overrasket i gasskraftdebatten med en miljøvennelig løsning, som de dessverre ennå ikke har fått økonomisk bærekraftig.

10. Svein I. Gjedrem, sentralbanksjef
Gjedrem har stor innflytelse på kronekursen og nivået på kortsiktige renter. Hans disposisjoner berører aksjegevinster og bedrifters kostnader og konkurranseevne. De har også direkte innflytelse på folks lommebok og boligpriser (gjennom rentenivå), og vil i spesielle tilfeller påvirke stortings- og kommunevalg indirekte fordi folk stemmer ut fra en stemningsbølge, som kan være skapt av renteutvikling og boligpriser.

11. Einar Steensnæs, olje- og energiminister
Statsråden signerte nylig en avtale med britiske myndigheter om ilandføring av olje- og gass fra Ormen Lange - området til Storbritannia. Avtalen er verd milliarder for norsk industri og viser i seg selv hvilke enorme beløp oljeministeren er med og bestemmer flyten på. Steensnæs har stor innflytelse over utbyggingstempo på norsk havsokkel og hvor det skal letes etter olje og gass. Videre vil han være sentral i utviklingen av alternative energikilder og for utforming av en politikk som skal sikre et konkurransedyktig næringslivet etter at oljeeventyret er over. På disse områdene har vi fått demonstrert at passivitet hos nøkkelpersoner betyr mye. En viktig oppgave for oljeministeren er å sørge for at petroleumsklyngens kompetanse utvikles til å forsterke nasjonenes langsiktige konkurransekraft. Det skjer dessverre ikke, fastslår en analyse Administrativt Forskningsfond (AFF) har foretatt for KonKraft, som er et organ for toppene i oljesektoren. Analysen fastslår at forvitringen har startet i denne kunnskapsbasen fordi det ikke kommer noen klare styringssignaler fra den politiske ledelsen, og fordi politisk virkelighetsforståelse og handlekraft mangler. Statsråden har ikke skylden alene. Det er samhandlingen mellom politikere og oljenæring som svikter. Så her er Steensnæs med på å redusere vår fremtidige levestandard, akkurat som han har sviktet på satsing av alternativ energi.

12. Gerd-Liv Valla, LO-leder
LO-lederen er under tvil ført opp på 12 plass. Tradisjonelt har lønnsoppgjørene mellom LO og NHO vært normsettende for lønnsutviklingen i samfunnet, med ditto følger for næringslivets konkurranseevne. Arbeidsgiverne har fryktet streik mer enn det LO har, derfor har arbeidstakerorganisasjonen hatt et overtak på NHO. Det svekker Valla at LO stadig taper oppslutning i privat sektor og at Vallas personlige oppslutning i første rekke er i offentlig sektor. Den gamle kommunisten har heller ikke samme oppslutning i (et svekket Arbeiderparti) som det forgjengeren hadde. Det gjenstår å se om hun har den personlighet og vurderingsevne som skal til for å sikre henne og LO optimal makt.

13. Kjell Aamot, konsernsjef i Schibsted
Konsernsjefen i Schibsted ASA er flink til å få det som han vil. Schibsted eier mange av landets aviser, med VG og Aftenposten som flaggskip. 33 prosent av TV2 tilhører også konsernet, og derigjennom den nye radioen, Kanal 4. Aamots makt går ikke gjennom redaktøransvar, men gjennom hans rolle i å strukturere mediebransjen. Han har innflytelse som berører meningsmangfold, redaksjonell linje og journalisters arbeidsmuligheter. Schibsted-sjefen har gjennom nære medarbeidere kontakter rett inn i regjeringen. Hans verv som styremedlem i Nordea sikrer ham innsikt i, og innflytelse over, alle deler av norsk næringsliv.

14. Tom Ruud, direktør i Nordea
Denne mannen er med i spekulasjonene om hvem som blir Statoil-sjef, men det er hans stilling som ansvarlig for det nordiske bankkonsernets bedriftskunder som fører ham opp på 14. plassen. Kombinert med Ruuds omfattende erfaring fra industri og finans sikrer det ham stor innflytelse over næringslivet. Ruud sitter i styret i den norske delen av Nordea. Der sitter også Baard Syrrist, som leder den norske biten, men når det gjelder næringsliv, er det Ruud som er hovedperson.

15. Jostein Frøyland, styreleder innenfor landbruket
Frøyland har samlet seg mye makt i landbruket og i våre mektige matvarebedrifter. Han er Styreleder i Norsk Landbrukssamvirke og TINE. Landbruksamvirkets prioriteringer er i stor grad retningsgivende for landbruket. Samvirkets bedrifter omsetter for 47 milliarder kroner og sysselsetter 50.000 personer. TINE er en av landets største bedrifter med 5.400 ansatte og en årsomsetning på 12,6 milliarder. I tillegg har bedriftens innkjøpspolicy stor betydning for over 19.000 leverandører.

16. Svein Fanebust, leder Coop Norge
Coops sterke mann har betydelig makt siden hver fjerde handlepose i Norge er en Coop-pose. Fanebust er adm. direktør i Coop Norge og viseadministrerende direktør i Coop Norden. Han har også den nødvendige vilje til makt som må til i den kompliserte organisasjonen, der samvirkelagene eier Coop NKL, som eier 20 prosent av Coop Norden, som igjen eier Coop Norge, som har ansvaret for kjededriften som omfatter alle Coop-butikker. Den tidligere sterke mannen, Svein E. Skorstad, som er stedfortredende konsernsjef i Coop Norden, er fremdeles sterk, men han er også sjef for Coop Sverige og bruker mye av sin tid der.

17. Finn Bergesen jr., NHO-sjef
Junior er i ferd med å bli voksen også i NHOs sjefsstol. Bergesen og hans folk jobber mer i det stille mot myndighetene enn før. Bergesens viktigste jobb for næringslivet blir å «hjelpe» myndighetene til å lage en buffer mot billig arbeidskraft og salg av tjenester fra de nye landene som går inn i EU. Lønnsoppgjøret er en evig oppgave for organisasjonen. Denne gang er motparten et LO med endrede maktforhold, etter at gammelkommunisten Valla overtok for Yngve Hågensen, og offentlig sektor ble større enn privat i LO. Skattereform og nye former for distriktsstøtte er andre viktige saker for NHO.

18. Jens Ulltveit-Moe, NHO-president
Vervet som NHO-president er viktigste årsak til at bedriftseieren og skipsrederen snapper 18. plassen. Ulltveit-Moe har omfattende kontakter innenfor industri, shipping, offshore og tjenesteytende næringer. Det gir ham en unik innsikt. Presidentvervet gir ham direkte tilgang til toppolitikerne. Men også gjennom hans private selskaper, Umoe og PGS, styrker han nettverket sitt. I Umoe har han blant annet fått inn Harald Norvik og Johan Fredrik Odfjell i styret, mens Gerhard Heiberg og Hydro-direktør Thorleif Enger er blant kollegene hans i PGS-styret. Det gjenstår å se om antydningene om at et av hans selskaper har bestukket iranske nøkkelpersoner vil svekke hans stilling.

19. Egil Myklebust, styreedderkopp
Den tidligere NHO- og Hydro-sjefen slipper ikke taket i makttaburettene. Han gikk fra jobben som daglig leder til styreleder i Norsk Hydro og har etter alle solemerker stor innflytelse der. Myklebust er også styreleder i SAS i flyselskapets mest kritiske periode. Mye henger på Myklebust når det gjelder norsk næringslivs fremtidige flytilbud. Som om ikke det skulle være nok, sitter han også i styret i Norske Skog, som er landets 11. største bedrift. Myklebust har et svært omfattende nettverk, og det inkluderer toppolitikere.

20. Finn Jebsen, konsernsjef i Orkla
Orklas nye konsernsjef har ikke samme vilje til samfunnsmakt som hans forgjenger Jens P. Heyerdahl d.y. hadde. Derfor har han heller ikke samme innflytelse over norsk næringsliv. Stillingen som konsernsjef i landets 5. største selskap, som attpå til leverer til forbrukermarkedet, sikrer ham likevel stor innflytelse over næringslivet. Orkla har dessuten en av landets største investeringsbinger, men Jebsen har ikke villet bruke den i omfattende maktspill. Hans forgjenger sikrer likevel at han har et strupetak på Kjell Inge Røkke. Det svekker Jebsen at Orkla-styret har medlemmer som sannsynligvis ønsker å splitte opp selskapet. Vi tenker da i første rekke på storinvestoren Christen Sveaas.

21. Torild Skogsholm, samferdselsminister
En samferdselsminister har alltid stor innflytelse over næringslivet. Statsråden har direkte eiermakt over gigantbedrifter som Telenor, NSB og Posten. Skogsholm er en sentral person når det gjelder utviklingen av landets infrastruktur, som igjen er avgjørende for økonomisk utvikling. Statsrådens utforming av samferdselspolitikken bestemmer kjøpemønstre, kjøremønstre og veikøer. Det har stor betydning for handelsstanden, transportbransjen og vareprodusenter. Skogsholms prioriteringer kan bety leve eller dø for bedrifter i distriktene. Mye står og faller med statsrådens handlekraft.

22. Lars Sponheim, landbruksminister
Landbruket er en viktig del av norsk næringsliv og står foran store omstillinger, der kostnader og mer fri handel over landegrensene er viktige stikkord. Sponheim er sentral i de pågående WTO-forhandlingene. Når vi plasserer ham på maktlisten, er det også fordi han som Venstre-leder har vært avgjørende for at vi har den regjering vi har, enda så lite Venstre er.

23. Kjell Inge Røkke, investor
Røkke har i dragkampen med bankene og Orkla vist både makt og avmakt. Hans store gjeld gir ham makt over kreditorene, som trår varsomt av redsel for å tape mer. Røkkes evner som industristrateg er en annen styrke som gjør det fristende for kreditorene å beholde ham i førersetet, men de veier dette mot hans mangel på magemål som opplagt har ført til mangelfull risikovurdering og feilvurdering av hans evne til å betjene gjeld. For tiden er det kreditorene, og Kværners konsernsjef Helge Lund, som styrer hans rike. Men Røkke har fremdeles ikke sagt det siste ord.

24. Stein Erik Hagen, deleier av ICA
Kjøpmannen er ikke lenger den sterkeste mannen i den butikkjeden han har bygget opp. Men Hagen har en av landets største private investeringskasser og kan fremdeles sikre seg makt hvis han har vilje til det og velger riktig allianse. Hagen sitter i styret i ICA, som blant annet eier Rimi-kjeden.

25. Morten Jacobsen, flaggkommandør
Mesteparten av Forsvarets innkjøp er blitt samlet på en hånd. Flaggkommandør Morten Jacobsen, leder Forsvarets logistikkorganisasjon, investering, som årlig vil kjøpe inn for 7 - 9 milliarder kroner. Jacobsen legger premissene for innkjøpene, som til syvende og sist tas på topplan i Forsvaret og i Stortinget.