Må ha flere som Røkke

Og fiskeren, investoren og racerføreren lot seg ikke be to ganger: Røkke beklaget nærmest at han ikke hadde tid og ressurser til å gripe fatt i alle de gode prosjektene han mener Norge har å by på.

Det er de riktig store linjene de tre forfatterne, som jo leder våre to store økonomiuniversiteter mens en er Econ-grunder, har satt seg fore å tegne på det største lerretet; den globale kapitalismen.

Om det siste fenomenet kom de for øvrig raskt med en opplysning, som de mener stikker hull på en myte: At kapitalismen allerede er blitt grenseløs.

Opplysningen gjelder det som kan betegnes som globaliseringens paradoks, og den er basert på nye fakta om avkastning på kapital mellom ulike, europeisk land:

- Eierkapitalen og eierne er nærmest immobile, mens bedrifter og kapital flyter fritt.

OLJE OG EIERSKAP

Og de riktig store linjene tar i Norge utgangspunkt i vårt fremste særtrekk: En stat som er særdeles rik, uansett på hvilken måte man regner, men som får dårlig avkastning på sin sparing - enten pengene er plassert i Norge eller i utlandet.

Den norske staten har allerede en finansiell formue på 1250 milliarder, altså tilsvarende den totale produksjon av varer og tjenester i løpet av et år, BNP. Om noen tiår kan staten godt ha en finansiell formue på 4-6000 milliarder, er påstanden fra forfatterne.

Samtidig er staten rik i forhold til opparbeidede pensjonsforpliktelser, som sist ble tallfestet til 2800 milliarder:

- Vi sparer nok, ikke bare til å opprettholde dagens levestandard, men til å sikre de neste generasjonene markert høyere levestandard enn vi har i dag, heter det i boken.

Så Norge sparer mye og har mye kapital til å investere for. Problemet er at avkastningen har vært for dårlig, og dårligst har den vært i bedrifter som er 100 prosent statlig eid. Tallenes tale er slik:

I perioden 1996-99 er både veksten og avkastningen i offentlig eide bedrifter langt lavere enn i store private konserner og i personeide bedrifter og samvirker. Det er snakk om en vekst på fem prosent og en avkastning på seks prosent mot tilsvarende vekst og avkastning på over tretti prosent for konserner/personeide bedrifter.

Det er mot denne bakgrunnen forfatterne tar til orde for å bygge om og ned det statlige eierskapet i næringslivet. De ønsker å fortsette de siste årene privatisering av statlige bedrifter.

LØSE FLERE PROBLEMER

De tre forfatterne lover å løse flere problemer dersom politikerne hører på dem.

- Folketrygden skal vitaliseres og fonderes ved hjelp av en statlig overføring av våre felles sparepenger. Det skal også gjøres mer lukrativt å jobbe etter 61 år.

- Flere private eiere - og kapitalforvaltere - skal øke avkastningen i norsk næringsliv. Og vi unngår flere situasjoner der utenlandske oppkjøpere er de eneste som byr på viktige selskaper som Storebrand. Og det blir slutt på at vi har kapital, men ikke eiere.

- Norske eiermiljøer er blitt strupt fordi pengene er blitt kanalisert til utlandet, var Victor Normans oppsummering av det faktum at oljefondets milliarder alle er plassert i utlandet.

Og bak det hele den gamle påstanden fra Keynes: Det er lettere å spare enn å investere/eie.