Avhengig av skatteparadiser

Fred. Olsens tankrederi First Olsen Tankers lå inntil nylig side om side med Frontline og Bona Shipholding i den bittelille byen Hamilton på Bermuda. Fjernt fra Norge og Fred. Olsens gate i Oslo, der det meste av driften likevel foregikk.

Det var de nye skattereglene i 1992 som satte fart på utflyttingen. Bona var først ute med å forlate Norge og etablere selskapet på Bermuda. Den nye modellen som ble konstruert for å slippe skatt, forutsatte at antallet norske aksjonærer ikke måtte overstige 50 prosent, at styremøter ble holdt i utlandet og majoriteten av styremedlemmene var utlendinger.

GUNSTIG

- Med en slik modell slapp de utenlandske aksjonærene beskatning og selskapet kunne drive her samtidig som det slapp selskapsskatt. Slik beholdt man kompetanse i Norge, samtidig som man kunne tilby konkurransedyktige skattevilkår, sier Lund.

Modellen var også praktisk lagt opp. Man trengte ikke dra helt til Bermuda for å holde styremøter, det holdt bare man kom seg over Svinesund. Man trengte nærmest ikke å være på Bermuda i det hele tatt. - Vi holdt styremøter både i København og i Stockholm, humrer direktøren, men oftest i USA. Flertallet av styremedlemmene var amerikanere.

Bermuda tilbød full skattefrihet og diskresjon for selskaper som ville etablere seg med en «postkasse» der. I tillegg satte myndighetene opp en skriftlig avtale som sikret stabile forhold i en 10- eller 20-årsperiode. First Olsen Tankers har således svart på hvitt en avtale fra guvernøren der det står at selskapet slipper skatt frem til år 2013.

MER STABILT ENN NORGE

- Det var også en viktig grunn til at vi la selskapet dit. Det har vært mye mer stabile forhold på Bermuda enn i Norge, sier Lund.

- Det var en lovlig modell, men har du regnet på hvor mye norske myndigheter har tapt på den?

- De har ikke tapt noe, for uten den hadde nok ikke selskapet vært etablert her, sier Lund.

Den særegne rederiskatten Stortinget vedtok i 1996 var ikke attraktiv nok til at First Olsen flyttet hjem. Da det likevel valgte å flagge hjem for en tid tilbake, var det på grunn av dårlige tider i tankmarkedet og liten interesse fra de utenlandske aksjonærene til å fortsette driften. Fred. Olsen kjøpte ut de andre, selskapet ble 100 prosent norsk og rammet av norsk lovgivning.

RÅDYR STRUKTUR

- Men fortsatt ligger selskapet på Bermuda rent juridisk, hvorfor det? I et norsk perspektiv ville det vel være å foretrekke at det lå i Norge, under sjøfartsdirektoratets myndighet?

- Det er så innviklet å løse opp og flytte et selskap at det ville koste flere hundre tusen dollar i advokathonorarer. Dessuten føler vi at sikkerheten vår er like godt ivaretatt selv om ikke selskapet ligger til Bermuda. All aktivitet foregår i Norge og vi følger internasjonale regler.

- Hva mener dere om OECDs skatteparadisaksjon?

- Skal vi kunne tiltrekke oss utenlandsk kapital, må aksjonærene få gunstige vilkår. Derfor trengs steder som Bermuda. Jeg er for øvrig ikke sikker på om aksjonen til OECD er rettet spesielt mot shippingselskaper. Det virker som om de store OECD-landene åpner for lavere skatt og gunstige skatteordninger i eget land, samtidig som de skal ramme skatteparadisene, sier Lund.

- Skatteparadisene lover også skjerming av skatteopplysninger. Hva vil innsyn bety for dere?

- Vi har alltid vært for full åpenhet. Som børsnotert var vi forpliktet til åpenhet, og det samme er våre nåværende eiere Bonheur ASA og Ganger Rolf ASA.

- Men hovedaksjonær, Fred. Olsen, har jo plassert formuen i en stiftelse i skatteparadiset Liechtenstein. Han har jo hele tiden nytt godt av diskresjonen.

- Det har jeg ingen formening om, det er ikke min sak, sier Lund.