Mediepulsen: Sommer kommer

Nå som temperaturen har lagt seg stabilt rundt de tyve, og Sankthans er vel overstått, kan man si at sommeren har inntatt landet. Men i år har vi fått prøvesmake på den lune årstid, også før skolene ble lagt øde. Allerede i mai var det badetemperaturer, norske jordbær i butikken, og sist, men ikke minst, ingen aviser. For sommeren er så absolutt ikke avisens årstid. Om man da ser bort fra tabloidene, som har en parasittlignende evne til å tilpasse seg. De er å få kjøpt i kiosker på alle landets badesteder og campingplasser, og er av et slikt format at de ikke brettes utover naboens engangsgrill.

Om sommeren synker det norske folk inn i en slags mediedvale. Hvem orker vel å ordne omadressering av avisen eller installere parabol på hytta? Lyse sommerkvelder lytter man heller til måkeskrik og bølgeskvulp og synger Evert Taubes «Dansen på Sunnanø» enn å høre Sunnanås rapporter fra Vestbredden. Dette tar de fleste redaksjoner konsekvensene av, og gir halvparten av staben ferie, tilsynelatende uten å ansette sommervikarer. Kanskje ikke så rart at man svikter morgenens avisritual når «høydaren» er Siri Kalvigs værvarsel på VGs sisteside. Værdamene er sannsynligvis de meste fremtredende medieprofilene i sommermånedene.

Også i det såkalte informasjonssamfunnet har sommeren klart å bevare sin uoffisielle status som «mediefri». Verken nyheter, reklame eller andre glade budskap trenger ordentlig gjennom solfaktor og grillolje. Og når tilsynelatende alle serier og programmer med et seertall over 200.000 tas av plakaten allerede i mai, ja da har tv-kanalene problemer med å holde på selv de mest ihuga TV-slavene.

Sommeren er blitt årstiden da vi stenger resten av verden ute og bryr oss litt mindre om hvem som har sagt og gjort hva, hvor og når. Sladrekjerringa i oss konverterer fra Norge rundt og SE&HØR til nabohytta. Diplomaten i oss melder overgang fra Kashmir til styret på campingplassen. Dette er årstiden for de små og nære ting. Og da er ikke engang lokalavisen nær nok.