Mediepulsen - Relativ fattigdom
Tjener du under 400.000 kroner per år? Da er du muligens fattig. Programmet «Sånn er livet» prøvde i forrige uke å rette søkelyset på de etter hvert mye omtalte 70.000 fattige i Norge. Programmet har interessante temaer og debatter, men de skøt over mål denne gangen.
Rune Gerhardsen fortalte om sin barndom, som statsministersønn på østkanten, og om lån av ski på skolen. Et tilbud som gjorde alle i stand til å være med på skitur, men som er lite aktuelt i dag på grunn av skienes utviklingen og ikke minst barns forventninger til skiene. I tillegg ble han spurt om hva hans far ville syntes om dagens samfunn.
Siden ble det henvist til et fjernsynsprogram, hvor det ble observert at den fattige familien, som ble intervjuet, hadde råd til nytt Ikea-kjøkken og seks påleggssorter til frokost. Dette er dagens fattige. Du kan ikke se det på dem, men det er disse det gjelder, var kommentaren.
Forsker Ivar Brevik og sjeføkonom Knut Anton Mork samt en studerende alenemor, som må leve på 120.000 kroner i året, fikk også uttale seg. Den studerende alenemoren hadde kun 96 kroner igjen per måned å leve for etter faste utgifter. Faste utgifter inkluderte i hennes tilfelle alt fra mat, husleie, til bensin. Brevik prøvde å skyve Morks kommentarer om familiens tranghet i skyggen med at han nå tilhører de som har mye.
Hvor forsvant perspektivet med ulike livsfaser. Alle som har vært studenter vet at det ikke er fett. Studielånet rekker ikke til alt en ønsker seg av ferieturer, skiutstyr, klær eller festing uansett om en er alene, alenemor eller par. Det er prioritering som er saken, man har ikke råd til alt uansett livssituasjon og dertil tilhørende økonomi.
Med fokus på en studerende alenemor som ikke kan gi sønnen ferier og materielle goder endte debatten platt. Hva med dem som ikke er studerende og forhåpentligvis på vei mot høyere inntekt i inntektsgivende arbeid? Skal Hvermansen ha alt alle andre har, for ikke å defineres som fattig? Er dette dagens definisjon av fattigdomsproblemet?
Rune Gerhardsen fortalte om sin barndom, som statsministersønn på østkanten, og om lån av ski på skolen. Et tilbud som gjorde alle i stand til å være med på skitur, men som er lite aktuelt i dag på grunn av skienes utviklingen og ikke minst barns forventninger til skiene. I tillegg ble han spurt om hva hans far ville syntes om dagens samfunn.
Siden ble det henvist til et fjernsynsprogram, hvor det ble observert at den fattige familien, som ble intervjuet, hadde råd til nytt Ikea-kjøkken og seks påleggssorter til frokost. Dette er dagens fattige. Du kan ikke se det på dem, men det er disse det gjelder, var kommentaren.
Forsker Ivar Brevik og sjeføkonom Knut Anton Mork samt en studerende alenemor, som må leve på 120.000 kroner i året, fikk også uttale seg. Den studerende alenemoren hadde kun 96 kroner igjen per måned å leve for etter faste utgifter. Faste utgifter inkluderte i hennes tilfelle alt fra mat, husleie, til bensin. Brevik prøvde å skyve Morks kommentarer om familiens tranghet i skyggen med at han nå tilhører de som har mye.
Saken fortsetter under annonsen
Hvor forsvant perspektivet med ulike livsfaser. Alle som har vært studenter vet at det ikke er fett. Studielånet rekker ikke til alt en ønsker seg av ferieturer, skiutstyr, klær eller festing uansett om en er alene, alenemor eller par. Det er prioritering som er saken, man har ikke råd til alt uansett livssituasjon og dertil tilhørende økonomi.
Med fokus på en studerende alenemor som ikke kan gi sønnen ferier og materielle goder endte debatten platt. Hva med dem som ikke er studerende og forhåpentligvis på vei mot høyere inntekt i inntektsgivende arbeid? Skal Hvermansen ha alt alle andre har, for ikke å defineres som fattig? Er dette dagens definisjon av fattigdomsproblemet?
