Mediepulsen: Privat konge

Så er det endelig over. Tidenes mest overdrevne mediejippo. Nå skal bare Se og Hør sette salgsrekord på kronprinsessen de utrolig nok er kommet på kant med, så er alle godt fornøyd. Selv republikanerne i Dagbladet redder sikkert året på dette.

Bryllupet skapte naturligvis også enorm Norgesreklame. Valget av den blonde alenemoren fra sør i landet er passe eksotisk. Passe nordisk, om du vil. En slags bekreftelse på at synden lever langt i nord. Selv de kongelige vimsekoppene i Monaco og på de britiske øyer blekner jo med sine tradisjonelle partnerskifter.

Dette kan sette virkelig fart på salget av norsk sjømat, åpne for norsk eksportindustri generelt og legge til rette for at nordmenn tas imot med jubel på ethvert nachspiel.

Jeg tør ikke tenke på hva som skulle skje om Eva Sannum skulle havne i den spanske kongefamilien. «La Reina de Stovner» ville bare være for godt til å være sant. Enhver pinlig taushet vil fra nå av kunne reddes på den iberiske halvøy. Et lite hint om den nye Evita skulle gjøre jobben.

Det er altså all grunn til å stille seg i gratulantenes rekker, selv for oss som har begrenset omtalen av den nasjonale begivenheten til denne beskjedne plass.

Men en reform må imidlertid diskuteres. Hvorfor ikke privatisere hele kongehuset? Det er jo media (ukeblader, tabloider osv) som gjør butikk på dette. For staten er jo dette utgifter og atter utgifter.

Jeg er sikker på at folket ville synes det var riktig at Se og Hør og VG betalte litt for all moroa de får når bunnlinja sjekkes. Kanskje kunne dette gjøres i form av en avgift (Papparrazi-avgiften), men spørsmålet er om de ikke burde ta over hele finansieringen. Da slipper de for eksempel å bomme på hvor dyre kjoler Mette-Marit har kjøpt i utlandet.

Uansett, er det jo ikke snakk om media som en uavhengig, fjerde statsmakt her.