Mediepulsen: Medieofferet Carl I. Hagen
Partieier Carl I. Hagen lar sjelden anledningen gå fra seg når han har mulighet til å fortelle hvor usannsynlig stygg pressen er med ham og hans parti. I Hagens verden er Frp mobbeofferet et samlet norsk pressekorps kaster seg over så snart muligheten byr seg. Carl I. Hagen har levd høyt på, og sanket mange stemmer på å leve ut offerets rolle. Innerst inne har de fleste av oss sans for underdogen mot overmakten.
Men i Jan Simonsen-saken har vi fått en sjeldent god demonstrasjon på Frp-formannens hjelpeløshet i forhold til verstingene i eget parti, og hans totale avhengighet av mediene. Ifølge Carl I. Hagen har han i åtte år forsøkt å tale Jan Simonsen til rette, uten å lykkes. Han innrømmer å ha gjort forsøk på å hindre nomineringen av Jan Simonsen som Frp-topp i Rogaland foran siste valg. Også det uten å lykkes.
Men når TV-kameraene trenger seg inn i krokene på homsestedet «Enka» og serverer Simonsens hode på sølvfat for Carl I. Hagen, lar han seg ikke be to ganger. Begjærlig griper han muligheten til å rydde unna den siste verstingen i partiet. Nå hører vi ingenting om mobbing av Frpere. Denne gangen passer det nemlig Carl I. Hagen å plassere Simonsen blant de spedalske. Det Carl I. Hagen har brukt åtte år på uten å lykkes, klarte Gerhard Helskog på en halvtime. Hagen burde takke pressen for all den hjelp han har fått.
Også i Terje Søviknes-saken hadde Carl I. Hagen levd med ryktene i ett år uten å kunne foreta seg noe. Først da TV-kameraene formidlet en ung Frp-kvinnes seksuelle opplevelser i partiets indre gemakker, var det tid for handling. Igjen var det mediene som hjalp Carl I. Hagen i oppryddingsarbeidet. Hørte vi en takk. Nei, selvfølgelig ikke.
Under siste valgkamp fikk selvfølgelig mediene sitt fra Carl I. Hagen. Da ble pressen anklaget for å overse ham. Kanskje bidro det til å redde stumpene i en mislykket valgkamp. Carl I. Hagen trives åpenbart som medieoffer.
