Mediepuls: Voksenopplæring
Det går knapt en dag nå, uten at Arbeiderpartiet tukter seg selv. Den ene dagen ler de av de høye avgiftene de innførte en gang. For å finansiere velferdsstaten eller ganske enkelt fordi alkoholholdig drikke var noe styggedom.
Den andre dagen snakker de om det rare pensjonssystemet de har utviklet. Som er så innviklet. Eller som rett og slett ikke leverer det det skulle. For nå må folk ha tilleggspensjon eller så «gir pensjon krise», som Dagsavisen kunne fortelle her om dagen med grunnlag i en ny forskningsrapport (tre av fire pensjonister rammes av livskrise).
Den ene dagen er det Jens, den neste er det Thorbjørn. Hver dag bringer media en liten lekkerbisken fra det sadomachoshistiske sjelelivet som partiet nå deler i solidaritetens navn.
Som her om dagen på radioen. Vi kunne jo ikke regne med at folk likte at det ble 24 prosent dyrere å fortøye i småbåthavna. Også moms den første juli, da. Omtrent slik ordla den utgående partilederen seg. Tilhørerne lo godt. Nei, det kunne vi jo ikke, fortalte latteren:
Gåre-an-å-finne-på-noe-slik-a.
Rammen rundt galgenhumoren kan være et ganske vanlig fylkespartimøte eller like gjerne en fullsatt landsstyresal. Der slår ting enda bedre an. Særlig den om lønna som er som mensen - «som kommer en gang i måneden og bare varer en uke». Partilederen fritt etter bussjåfør i Lier.
Humor kan altså være pinlig, selv om poenget med at lønna ikke var stor nok, sikkert hadde mye potensiell velvilje.
Så galgenhumor er som regel morsom. Trolig fordi den koster noe. Den er ofte besk og bitende på egne vegne. Gjerne langvarig bearbeidet.
Hold dere altså gjerne til galgenhumoren, men vær klar over dette er en tøff disiplin. Å kommunisere den pågående voksenopplæringen i Ap-ledelsen gjennom humor, krever rett tunge i munnen.
Hvem skal bestemme hvem som har det i Ap?
