Sjefstabuer

I boken «The Taboos for Leadership» setter lederrådgiver Anthony F. Smith ord på mye av det toppledere etter sigende ikke snakker høyt om. Her er noen av de tabuene han trekker frem i lyset:

Myte: Kvinner er bedre toppledere.

Tabu: Hvis de altså vil...

Myte: Topplederens fremste oppgave er å lære opp sin etterfølger.

Tabu: Men det gjør vondt....

Myte: Toppledere skal vise at de kan balansere arbeid og fritid.

Tabu: Ikke noe problem, for arbeidet er livet...

Myte: Toppledels er ensomt.

Tabu: Men det gjør ikke noe...

Tobias Petri, partner i rekrutteringsselskapet Heidrick & Struggles, har anmeldt boken for Business.dk. Han skriver at Smith ikke har til hensikt å være moraliserende, men at han vil avmystifisere tabuer og illustrere at det ofte er en avgrunn mellom myter og realiteter i diskusjonen om hva god toppledelse er.

Smiths observasjon er at vi utmerket godt vet hva godt lederskap er og hvordan det praktiseres, men at vi ikke snakker åpent om hva det krever eller hva som motiverer et menneske til å søke mot toppen.

Forfatteren mener at man ikke forstår topplederes sanne natur hvis man forventer at en toppleder skal være en rollemodell i ett og alt. I boken vises det til at ledelsesforskningen har markedsført topplederen som en personifisering av «det gode». Topplederen skal ikke bare være effektiv og målrettet, men også inkluderende, helhetstenkende og motiverende. Det man ikke snakker om, er at topplederen også kan trenge noen personlige egenskaper fra «skyggesiden» for å være en god toppleder.

Toppledere motiveres ifølge forfatteren for øvrig oftere enn det er lov å si høyt av ting som vanligvis ikke anses som menneskets edleste dyder, men som dypest sett ikke er klanderverdige ambisjoner: Nemlig makt og penger.