Pølse og rock and roll

Det lukter pølsebu helt fra avkjøringen på E18. En svak eim av røkt wiener dirrer i Hønefossluften. Pølsemakeren tar imot oss lettere gråsprengt i luggen, med olajakke, cowboyboots og en T-skjorte som sleiker mot oss med en ildrød Rolling Stones-tunge, den berømte logoen som pryder coveret på Sticky Fingers-plata. Den samme tunga dekker hele velkomstveggen med ordene: It's only pølser but I like it. Han kan det med gode slagord. Viraken rundt Rolling Stones-konserten, som Leiv Vidar er hovedsponsor for, har et typisk Leiv Vidar-budskap: Leiv Vidar proudly present the show that'll skin your wiener! Keith Richard og Mick Jagger slo seg på knærne av begeistring, og syntes det var det tøffeste sitatet de hadde hørt.

- Vi sponset den første Stones-konserten i 1989, forteller Arne Vidar, - og i alle år har jeg hatt med meg ansatte, forbindelser og gode venner på konsert. Engasjementet ligger i verdigrunnlaget vårt som er definert som raushet, lidenskap og rock and roll. Raushet er noe jeg lærte av faren min. Han hadde en filosofi om å hjelpe mennesker som ikke hadde det godt. Lidenskapen har vi til pølser, og alt dreier seg om rock and roll. Vi starter hver arbeidsdag med å spille Rolling Stones-låten Coming Up.

- Etter min mening er Rolling Stones det største rockebandet gjennom tidene. De har en intens kombinasjon av rock and roll, blues og groove. Livsstilen deres er rimelig uformell. De har det moro, og de elsker det de driver på med. Min egen drøm hadde vært å være mer musikalsk og traktere et instrument. Da skulle jeg ha spilt favoritten «Wild horses».

Omsorg og raushet

Arne Vidar har bygd sin lederstil på omsorg og mye raushet. Selve begrepet på faren, Leiv Vidar. Hans liv ble formet av tre år i tysk fangenskap under krigen. - Min far fortalte svært lite fra sine opplevelser under andre verdenskrig. Han fortrengte det i alle år, sier Arne Vidar, - og først nå forstår jeg hvilke grusomheter som han og hans medfanger opplevde.

For noen år siden skrev onkelen Bjørn Vidar en liten bok om fangetilværelse i Tyskland. Tre år satt broren hans Leiv Vidar i noen av de frykteligste konsentrasjonsleirene, blant annet de beryktete leirene Sonnenburg og Sachsenhausen. To av årene var han «Nacht und Nebel»-fange, fange i natt og tåke. Han skulle tilintetgjøres, forsvinne.

- Det var viktig for meg å få innsikt og kjennskap til de lidelsene min far ble utsatt for i de tyske fangeleirene, sier Arne Vidar.

Han ble dessverre aldri godt kjent med faren. Etter oppholdet i Tyskland ble faren veldig innesluttet, og snakket veldig lite om det som hadde skjedd.

Han ga likevel Leiv Vidar alle muligheter til å lykkes. Faren la seg aldri borti i hvordan butikken ble drevet. Det samme gjaldt moren, som var en raus person. De lærte ham en god del om det som er verdigrunnlaget i Leiv Vidar.

- Det gode far- og sønn-forholdet har jeg nok savnet flere ganger, sier Arne Vidar. Far snakket veldig lite om det som skjedde. Han pratet mindre med oss barna enn med hundene sine. I samtid var han en snill og god far for både meg og mine søsken. Mor fortalte at han drømte om fangetransportene så lenge han levde.

Faren døde da han var 75 år. Men allerede før han fylte 50 år fikk han den vonde sykdommen Parkinson.