Milliardavtalen
For selv om det ikke vil bli opprettet nye opsjonsprogrammer i bedrifter hvor staten er betydelig eier, er de for flere selskaper blitt fornyet under den nåværende regjeringen. Det betyr at de vil kunne fortsette gjennom en regjering Stoltenberg III og ett år inn i en Stoltenberg IV - regjeringsalternativet rent teoretisk. Bakgrunnen for regjeringens opsjonsproblemer kan spores tilbake til statsministerens og næringsministerens eget parti og den vind av økonomisk liberalisme som strøk over partiet på slutten av det forrige århundre, altså ti-tjue år tilbake. For i utgangspunktet fantes ingen Yara, bare Hydro. Telenor var Televerket. Cermaq var Statkorn. Men på den tiden var det stor tverrpolitisk enighet om at fristillinger, statlige nedsalg og børsnoteringer var middelet til å sikre at disse lokomotivene i norsk næringsliv fikk utvikle seg i den internasjonale konkurransen på oppdrett, metall, gjødsel, energi, telekommunikasjon og andre bransjer norske statsbedrifter var store på og som var viktige for landet.
Børs og nedsalg
Om mann ser bort fra SV, og i næringspolitikken kan man vel tillate seg å gjøre det i perioden mellom 1980 og 2005 - har begge regjeringspartiene, sammen med Høyre, en fortid som drivere av moderniseringen og avreguleringen av norske statsforetak. Støtten i Stortinget har vært varierende. Det var tjue år med kompromiss mellom regjering og storting, fra Odvar Nordlis (Ap) regjering, Gro Harlem Brundtlands (Ap) tre, med Kåre Willochs (H) to, Jan P. Syses (H), Kjell Magne Bondeviks (KrF) to, Torbjørn Jaglands (Ap) og gjennom Jens Stoltenbergs (Ap) første regjering. Med en Bondevik III i 2005 og fortsatt næringsminister fra Høyre var nedsalg og utsalg planlagt å skyte ny fart, også i tidligere fredete Posten, NSB og SAS.
Opsjonskonge I
Om man skal sette et tidspunkt for Jens Stoltenbergs og Arbeiderpartiets engasjement i privatiseringen av statsbedrifter som er i mediebildet i dag, så kan det settes til da han var leder av industrikomiteen i Stortinget under Bondevik I og landsstyret i Ap vedtok å åpne for en delprivatisering av Statoil. Som statsminister fulgte han den samme linje året etter. Telenor var allerede på børs. Cermaq havnet der under Stoltenberg II, og konsernsjef Geir Isaksens opsjoner ble fastsatt da. Han kunne året etter ta ut en gevinst på 8 millioner kroner. Til sammen tok ledelsen i Cermaq ut 45 millioner i opsjonsgevinster den høsten.
- Jeg er vel en av disse opsjonskongene, jeg da, sa Isaksen til Dagens Næringsliv da utbetalingene var et faktum.
