Kunsten å slåss
Henie Onstad vet å holde seg i nyhetene. Vi snakker ikke om den avdøde isdronningen Sonja Henie og hennes skipsreder-mann Niels Onstad. Vi snakker om arven etter dem. Kunstsenteret på Høvikodden, som inneholder restene av parets private kunstsamling, og som blir besøkt av rundt 100 000 mennesker hvert år. Året 2008 startet med to undersøkelser av arbeidsmiljøet på Henie Onstad. De slo fast at de tyve ansatte mistrives sterkt på jobb. Noen måneder senere kunne vi lese i avisen at Haaken Christensen, galleristen som finansierte Sal Haaken ved Henie Onstad, ga samlingen sin - verdt cirka 200 millioner kroner - til Leger uten grenser. Egentlig skulle kunsten gå til Henie Onstad, men Christensen ombestemte seg etter en årelang konflikt med kunstsenterets ledelse. Krangel og bråk er altså langt fremme når man tenker på Henie Onstad, akkurat som når man tenker på Nasjonalgalleriet. Hva i all verden er i veien med kunstbransjen?
- Folk i denne bransjen kombinerer jobb og hobby. Det gjør at arbeidet blir personlig, og at man ofte trekker følelser inn i det som skal være profesjonelt, sier Karin Hellandsjø, direktør ved Henie Onstad kunstsenter.
Lang erfraring
Karin Hellandsjø burde vite hva hun snakker om. Hun har en magistergrad i kunsthistorie, og har jobbet i bransjen i 35 år. Vi møtes på det luftige kontoret hennes. Glassflatene i første etasje på Henie Onstad åpner mot grønne plener og blått hav. På terrassen serveres mat og drikke for kresne ganer. Vakker kunst gir en «touch» av eleganse, kultur og lavmælte samtaler. Alt dette står i sterk kontrast til de sterke følelsene som ulmer under overflaten. Når man snakker kunst, er det ingen som legger bånd på seg. Det er i denne bransjen man blir kalt talentløs eller geni. Og det er i denne bransjen man snakker om makk- og mesterverk. Problemet er bare at kjennerne mener så mangt. Kunst er ingen eksakt vitenskap. Se på Nasjonalgalleriets kjøp av Unni Askelands bilder. Direktør Allis Helleland kjøpte verk av kunstneren, i strid med fagfolkets anbefalinger. Fagfolket ved Nasjonalgalleriet følte seg trakassert etterpå. Det er ikke lett å ta avgjørelser som rører ved den personlige smak, men Hellandsjø er vant til den type konflikter. I sin forrige jobb, som sjefskonservator ved Museet for Samtidskunst, kjøpte hun inn kunst for 85 millioner kroner, i løpet av 17 år. Men ikke alene.
- Det var et teamwork i en komite, sier Hellandsjø.
Innkjøpene kunne være kontroversielle og ble det for stor uenighet satte komiteen enkelte ganger handelen på hold. Skjønt, det var ikke så ofte at det var nødvendig.
- På Museet for Samtidskunst hadde vi en klar strategi for innkjøpspolitikken. Istedenfor å dokumentere og samle i bredden, ble innkjøpene spisset mot enkelte verk og sentrale tendenser, sier Hellandsjø .
