En fantastisk dag
Da jobben var gjort, fikk han en av livets sterkeste meldinger: han hadde kreft, av den mest hissige typen.
- Det var ikke særlig lystig beskjed å få, sier han, og legger til: - Det var viktig å ikke drukne seg i katastrofetanker. Og det var en fantastisk dag da legen sa: «du er frisk!»
Nils Fredrik Wisløff hadde studiepensjon for å grave i den danske kommunereformen.- Jeg skulle sette meg inn i nabolandets nye kommunal- og helsereformer, sier han.
- Permisjonen ble helt annerledes enn det jeg og familien kunne forestille oss. I februar i fjor fikk jeg mistanke om kreft. Diagnosen var klar: prostatakreft.
Rådmannen holdt den dramatiske nyheten for seg selv i flere måneder.
- Jeg måtte vite litt mer om diagnosen før jeg fortalte dette videre, sier han.
- Min mor var dødende av kreft på samme tid, og mens hun levde, ønsket jeg å holde tett om min egen sykdom. I juni gikk jeg ut og fortalte at jeg hadde en meget alvorlig kreftsykdom. Min variant var ekstremt hissig, den hadde også ekspandert seg inn i nabovevet. Legene kunne ikke med sikkerhet si hvor mye sykdommen hadde spredd seg, den var ikke lokalt begrenset. Det viste seg at kreften var kommet for langt til å kunne opereres. Jeg så for meg at det ikke ville bli noe langt liv for meg. Jeg fikk beskjed om at tradisjonell behandling, som kirurgi, hormonbehandling og strålebehandling ikke ville være nok. Det var en tøff beskjed å få.
Avansert behandling
Jeg rakk ikke å føle meg syk og var ikke fysisk svekket i den første perioden. Det var først da behandlingen begynte at jeg merket sykdommen. Jeg fikk diagnose og behandling hos de fremste legene på Radiumhospitalet, med professor Sophie Fosså i spissen. Hun gikk igjennom hele diagnosen sammen med meg og bestemte seg raskt for å sette i gang behandling. Det ble en utradisjonell behandling. Hun satte meg på cellegift og hormonbehandling, men selve strålebehandling kunne hun ikke sette i gang med en gang. Da den først startet, var det et meget avansert stråleprogram: 37 behandlinger på like mange dager.
- Jeg ble svært sliten på slutten, sier Wisløff.
- Men jeg ble aldri sykemeldt under sykeperioden. Jeg gikk på jobben selv under cellegiftkuren. Det var viktig å ikke drukne seg i negative tanker. Det var viktig å drive på med noe aktivt, noe positivt å bruke oppmerksomhet og engasjementet mitt på. Så lenge allmenntilstanden og hodet var kvikt, ville jeg være til stede på jobben. Likevel, det var godt at jeg ikke var leder under den perioden.
Gull verd
- Klart jeg ble redd, sier Wisløff.
- Derfor var vennene og kollegaene mine svært viktige, det var folk rundt oss hele tiden. Jeg var ofte på hytta, og der var det også folk støtt. Da jeg fikk den verste trøkken var det viktig å være sammen med mennesker. Jeg tenkte ofte på at kona kanskje skulle bli enke. Hun sto ofte alene. Hun fikk ikke all den omsorgen jeg var omsluttet av. Men sykdommen styrket likevel båndet oss ektefeller mellom. Vi var veldig konkrete på at det var oss det dreide seg om, oss to og ikke minst barna.
Det som hjalp familien gjennom den tøffeste perioden var deres store Afrikatur.
- Jeg fikk lov til å reise utenlands av legen, og vi var borte i hele fem uker. Kona tok permisjon fra lektorjobben på Asker videregående, og vi la under oss Zanzibar, Kenya og Sør-Afrika. Disse fem ukene var gull verd. Det var en flott måte å få tankene vekk fra sykdommen på.
Hjemme igjen ventet nye undersøkelser og nye behandlinger. Det var viktig å komme seg ovenpå, både psykisk og fysisk.
- Jeg spurte legen: når blir jeg friskmeldt? «Når du er ferdig med strålebehandling på fredag», var svaret. Det var en fantastisk dag. Nå er jeg erklært frisk, men jeg ikke ferdig med bivirkninger av behandlingen.
