Bibelgeneralen

På teaterscenen er Bjørn Sundquist Gud og Frank Kjoås er Jesus – hva blir så Ingeborg Mongstad-Kvammen? Sveve over vannene gjør hun i hvert fall på et vis. For Bibelselskapet har levert grunnteksten som regissør Stein Winge og hans dramatikere er blitt inspirert av.

– Hvorfor tror du den seks timer lange dramatisering av Bibelen vekker så stor interesse?

– Bibelen er en viktig del av vår litterære og religiøse arv, som veldig mye annet springer ut av. Det tror jeg rører ved folk - og appellerer både til de som går i kirken og på teater. For de som er aktive i kirkelivet blir det en annen inngang til skriften, mens teaterpublikumet blir nysgjerrige på innholdet. Bibelselskapet har samarbeidet med teatret både nå og for noen år siden da Svein Tindberg leste fra Markusevangeliet. Tindberg sa at han fikk et helt nytt, og utrolig positivt publikum, sier Mongstad-Kvammen.

– Tekster som er fra 3000 til 2000 år gamle og oppleves som aktuelle og nærværende. Du finner medmenneskelighet, hat kjærlighet og sorg, alt kan du finne fra den dypeste fortvilelse til den ekstatiske glede. Det er utrolig flott for et teater å få tak i. Stein Winges reaksjon var: Dette er så juicy at jeg ikke vet hva skal jeg skal velge.

Honningkrukka

En av de røde trådene i Mongstad-Kvammens engasjement har nettopp vært å blande religion med kultur, finne skjæringspunktet mellom kirke og det samfunnet vi lever i i dag, med sine kulturelle uttrykk. 

Hun kommer stadig tilbake til sine ungdomsår i Ten Sing, der hun var aktiv fra hun var 13 til hun var 19. Teologisk doktorgrad og tiden som styreleder i KFUK-KFUM har vært godt å ha – men det var den syngende ungdomsorganisasjonen som gjorde henne til en leder. Hun ble leder for koret da hun var 16. Der lærte hun selvstendighet og ansvar, opparbeidet målbevissthet og forstod at en leder må delegere oppgaver.

– I Ten Sing var ideologien Kristus, kultur og kreativitet. Vi kjempet for å få rocken inn i kirken, for anerkjennelse for at nye kulturelle uttrykk var viktige i seg selv, ikke bare en metode for å få folk kristne. Slik fikk vi troverdighet, det er kjempeviktig. Vi lærte samfunnsansvar, Ten Sing er internasjonalt orientert. Kampen mot apartheid var det store da, og vi laget musikal om det, forteller hun.

– Me har falt i honngingkrukka her oppe på berget, utbryter hun på sitt sørvestlandske – hjemstedet Sandnes blir ekstra tydelig med stigende engasjement.

Gullring mot filler

Det var også i Stavanger, på Misjonshøgskolen, at hun tok sin teologiske doktorgrad. Tema var Jakobs brev 2, 1-13, som handler om en fattig mann som kommer inn i menigheten i fillete klær og blir anvist et sete langt bak. Da sier forfatteren at han må få den beste plassen. Det viser, forteller Mongstad-Kvammen, ikke bare sosial bevissthet, men en opprørsk ånd. For han som må vike plass er en rik mann i lysende klær og med en gullring på fingeren. Ringen viser at han er ridder eller senator, fra de øverste samfunnsklassene i Det romerske riket. Han er med andre ord en av de politiske underrykkerne. Så dette er krutt. 

Men noen økonomisk eller administrativ utdannelse har hun ikke. I KFUK-KFUM snudde hun organisasjonene fra solid underskudd til driftsbalanse, og en undersøkelse viste at medlemmene ble langt mer tilfreds, men lederkompetansen har hun bygget opp i praksis, også som mellomleder da hun var feltprest.   

– Da Ten Sing-perioden var over og jeg hadde gått på folkehøgskole i Alta avsluttet jeg og noen andre studenter med å sykle fra Nordkapp til Lindesnes sammen med de andre studentene, mens vi samlet inn penger til et godt formål. Det var beinhardt. Men det handler om å ha is i magen og puste rolig. Jeg bruker det daglig i jobben. Det trigger meg å være litt utenfor komfortsonen. Som da jeg la frem budsjettet selv, uten økonomibakgrunn. Du må kunne faget uten å gå i detaljene, for det kan ikke en leder gjøre, det lærte jeg i ungdomsmiljøet. Du må ha et overordnet mål, en visjon. I Ten Sing var det Kristus, kultur og kreativitet. Vi ville ha et trygt, kristent miljø hvor man samtidig kunne ha det gøy.

Fem par sko og seks dyder

Gøy er et ord Mongstad-Kvammen stadig bruker, i de forskjelligste sammenhenger. Rundt halsen har hun et særpreget smykke, en engel med vinger. Når hun beveger seg sier det pling-pling. Den er laget av en gullsmed i Sandnes, og hun fikk den da hun disputerte. Når engelen sier pling-pling, symboliserer det at man har det morsomt, får vi høre.

– Jeg synes det er viktig å ha det morsomt på jobb, uansett hva slags jobb jeg har, sier hun. 

I bokhyllen på kontoret hennes, mellom Biblene i alle slags utgaver, Ciceros retorikk, den franske filosofen Lévinas, den danske teologen Løgstrup og lærde verk om Paulus og Platon, finnes det ordbøker for ulike språk – og et illustrert verk om gammelgresk og romersk smykker. Det står fem par sko, to par terrengsko og tre par høyhælte, deriblant et par sølvsko, langs veggen bak skrivebordet. På føttene har hun høye pumps i vinrød lakk.

– Skoene får meg til å føle meg som en vinner. I noen situasjoner må man føle det før det er en realitet. 

– Tok du dem på bare for at Ukeavisen Ledelse kommer på besøk?

– He, he, nei, jeg bruker dem faktisk som kontorsko. Men i dag skal jeg i teateret etterpå.

– Hva slags egenskaper har en god leder?

– Evnen til å skille viktig fra uviktig, fokusere på mål. Og når du har et stort mål, om å brekke det opp i delmål. Det gjorde jeg da KFUK-KFUM var åtte millioner i minus. Du må ha et overordnet perspektiv på saker, og du må gjøre medarbeiderne gode. For å få suksess er du helt avhengig av å forstå hva som trigger dem. Ellers dreier lederskap seg om å se mennesker an, følge opp ansatte på forskjellig vis, for folk er jo forskjellige.

– Må du være et godt menneske for å være en god leder?

– Det må ligge en anstendighet bak alt du gjør, men du skal ikke være dumsnill. Det er virtues and vices, dyder og laster, sier hun og viser til antikkens klassiske dyder måtehold, barmhjertighet, innsatsvilje, tålmodighet, velvilje, klokskap og ydmykhet. 

Sjelen og Porschene

– Du skrev i en kronikk: En utbredt fordom om religiøse mennesker er at de er mer moralske enn ikke-religiøse, og at hvis man har lært religionens bud, så kan man bare følge dem uten å behøve å tenke selv. Kan du fortelle mer om det?

– Hvis en ikke tenker selv, taper man. De religiøse budene er veldig gode guider i hverdagen, men det som kjennetegner etisk refleksjon, er nettopp refleksjon. Du har et grunnlag, som kan være de klassiske dydene eller et sett regler for fra en religion eller en filosofisk retning, men på bakgrunn av dette må man faktisk reflektere. 

– Jeg bor i Stavanger – ukependler til Oslo – og kommer fra den kommunen hvor innbyggerne har høyest inntekt. Vi i Norge må tørre å stille spørsmålet: Hva har oljen gjort med oss? Selvfølgelig mye godt, arbeidsplasser og utdanning for alle, men hva har den gjort med sjelen vår? For å sette det på spissen: Er vi i ferd med å miste den norske dugnadsånden, den norske frivilligheten, ærligheten, sjelen oppi alle Porschene? Det gammelgreske ordet for sjel er jeg. Er det oss selv vi mister?

– Bør ledere være opplært i etikk?

– Ja, det synes jeg. Ledelse handler om hvordan du forholder deg til enkeltmennesker. Det er en moralsk relasjon og en maktrelasjon. Som Løgstrup skriver: De enkelte har aldri med den annen å gjøre, uten at han holder noe av hans liv i sin hånd. Korrupsjon kan bli et tema. Jeg anbefaler en bok som heter Klokt lederskap av Paul Otto Brunstad, som var prest og nå er professor i ledelse. Både han og Henrik Syse snakker om de klassiske dydene.

– Hva er det viktigste i livet?

– Familie og venner. De nære ting. 

– Gud? 

– Han møter vi i våre medmennesker.

– Hva gjør du hvis en samboende/gift åpen homofil søker jobb hos dere?

– Jeg ansetter den personen som har best kvalifikasjoner.

– Vil det skape problemer internt?

– Det tror jeg ikke. Jeg ønsker dyktige medarbeider.

Jesus-app

– Hodejeger Jan Heitmann har uttalt til Dagen at mange verdibaserte organisasjoner burde ansette ledere som våger å utfordre den eksisterende kulturen, og peker på at de konserverende kreftene i organisasjonene kan være sterke. Han mener mange sliter med ganske tunge personalsaker som kan skyldes sykdom, feilansettelser og framskreden alder. Kommentar?

– Det er verdt å lytte til Heitmann. Jeg kjenner igjen det han beskriver. I organisasjoner med lange tradisjoner – vi er snart 200 år – er det alltid en utfordring å forstå et samfunn i endring slik at man ikke utspiller sin rolle. Og når det går bra, å forestille seg worst case scenario. Hva skal vi gjøre for å være relevante om 200 år?

– 200?

– Vi er litt hårete i vår bransje, fem da, vi arbeider jo i evighetsperspektivet! Vi må hele tiden få med oss utenfra-perspektiver fra media, de unge, trendforskere, andre aktører, få friskt blod i staben, samtidig som vi tar vare på grunnfjellet. I all beskjedenhet tror jeg at jeg har en har jeg en styrke der. Jeg tør, jeg er ikke redd for det.

Ingeborg Mogstad-Kvammen illustrer ved å vise frem Bibel-apper på mobilen sin. Hun søker blant annet på Olive Tree, under «Jesus».

– Her må det vel være noen Jesus-greier. Jo, nå kom det: Salig er de fattige i ånden for himmelriket er deres.