Applaus smitter

Den enkelte publikummer lar seg påvirke av de andre i salen. Adferden til publikum er et resultat av det som gjerne omtales sosial smitte, konstaterer matematikeren Richard Mann ved Institutet för Framtidsstudier ved Uppsala Universitet.

Han og kollegene har filmet 107 studenter ved Universitetet i Leeds som i mindre grupper lyttet til ulike presentasjoner og deretter applauderte forestillingene. Hensikten var å studere gruppedynamikk gjennom å studere applaus.

Ikke selvstendige beslutninger

Matematiske analyser av eksperimentene viste at enkeltpersonene i publikum ikke så ut til å ta selvstendige beslutninger om hvor lenge de ønsket å klappe. I stedet ble applausen styrt av gruppetrykket, skriver Institutet för Framtidsstudier i en pressemelding.

Prinsippet er som følger: Jo, fler som klapper, desto større er sannsynligheten for at du selv begynner å klappe. Hvis over 50 prosent av publikum klapper er det eksempelvis ti ganger mer sannsynlig at øvrige individer begynner å klappe enn om fem prosent klapper.

Gruppetrykket påvirker også avslutningen av applausen. Ført når noen i publikum har sluttet å klappe, følger resten etter, og da skjer det ganske fort.

Andre bruksområder

Spredningen og avslutningen har med lyd å gjøre, forteller forskerne. Det var viktigere å høre en person begynne eller slutte å klappe enn å se adferden til de som satt nærmest.

Forskerne har med bakgrunn i denne studien utarbeidet en modell. Denne har de til hensikt å utvikle for å jobbe med helt andre situasjoner, eksempelvis spredning av protester eller hashtags på Twitter.