Patetisk å være bitter

- Jeg er ferdig med den forvirring og forakt jeg følte i forhold til personer og institusjoner som kunne ødelagt både meg og Kreftregisteret, sier hun. - Nå kjenner jeg en særegen frihet, uavhengighet og styrke, som er svært god.

Én episode har formet Frøydis Langmarks liv. - Den praktiske undervisningen i medisinerstudiet foregikk på Ullevål sykehus, forteller hun. - Der lå pasientene på store saler, tyve på hvert rom. Professoren på visitten stanset ikke ved sengene til de «syndige kvinnene» som hadde tatt abort. En gang gikk vi forbi en svært ung og vakker pike. Ute i korridoren spurte vi nysgjerrig: Abort? Nei fortalte han, hun var 13 år og hadde hatt en kul på låret, oppdaget i svømmetimen. Det var kreft, og den hadde spredd seg til alle organer. Hun så ut som en engel, der hun lå.

- Jeg brøt sammen hjemme rundt kjøkkenbordet sammen med far og mor etter denne opplevelsen. Dette var mitt første møte med den harde virkeligheten. Én ting er å lese om tragedier i bøker, men mitt første møte med barn og døden, gikk hardt inn på meg.

- Kanskje som et resultat av denne opplevelsen, ble jeg spesialist i patologi, en spesialitet som ligger langt unna det sårbare i å møte mennesker i stor nød på nært hold. Samtidig er dette et felt hvor vi også er svært nær døden. Jeg tror jeg har tenkt på døden hver dag fra jeg var 5-6 år.

Forsone seg

- Det er noe veldig uforståelig og samtidig naturlig ved døden, fortsetter Frøydis Langmark. - Vår klode kunne ikke ha overlevd hvis vi ikke døde. Men døden er i sterk kontrast til det livgivende, og den er vanskelig å forsone seg med. Som patolog har jeg sett mange døde mennesker, og det kan man venne seg til. Men det er vitnesbyrdene om det levde livet som gjør vondt, en hårspenne eller litt avskallet neglelakk. I møtet med andres død blir vi jo også stilt overfor vår egen død.

- Jeg får mange henvendelser fra mennesker som har fått kreft, mennesker som er mer eller mindre oppgitt av behandlingsapparatet. Den uroen og den åndelige smerten som disse pasientene har, har jeg stor forståelse for. De vet ikke hvordan de skal takle hjelpeløsheten vis-à-vis en sykdom som tar kontroll over kroppen, og med utsikt til den visse, nært forestående døden. Hvordan ville jeg selv taklet møte med kreftsykdom? Mennesker som klarer å møte sykdommen på en offensiv måte, beundrer jeg dypt.

- Dagens samfunn har for lite å by på i slike situasjoner. Vi er del av et irreligiøst samfunn basert på det tilsynelatende rasjonelle. Gud er ikke erstattet av noe, derfor blir vi veldig alene med vår angst og sykdom og får da også kontakt med hvor mye vi egentlig regjeres av det emosjonelle.

Nær situasjonene

- Jeg brenner for at vi skal få til å følge hver kreftpasient gjennom hele sykdomsprosessen på en slik måte at livskvaliteten bedre blir ivaretatt enn i dag.

- Kreftregisterets ydmyke skjerv i den anledning er etableringen av gode kliniske registre, der vi følger hver enkelt pasient hele veien, fortsetter Frøydis Langmark. - I Kreftregisteret jobber vi for å få til en slik kunnskapsbank med pasientenes ve og vel i sentrum.

Som patolog på Rikshospitalet fra 1969 til 1977 hadde Frøydis Langmark mye å gjøre med alvorlige tilstander hos barn, og da spesielt kreft. - Jeg ble derfor veldig engstelig for at det skulle skje noe med mine egne tre barn. Jeg måtte jobbe hardt med meg selv for ikke å vise det. Sa et av barna at det hadde vondt i hodet, tenkte jeg med en gang: hjernesvulst! Men heldigvis - slik var det ikke.

- Oftere og oftere får nære venner kreft, og noen dør. Det gjør dypt inntrykk på meg at mennesker som står en nær får kreft, og at de ikke overlever. Jeg er ofte nær situasjonene, både som venn og fagperson.

Ny handlekraft

Da hjelper det å komme ut i naturen. Familien har et småbruk i Østfold og et fiskerhus på Smøla. Naturen der med måkeskrik, hav og himmel som går i ett og et goldt nakent landskap appellerer til henne. - Det gir enorm glede å være i det landskapet om det er storm eller stille.

- Jeg ville nok være minst like redd og hjelpeløs som alle andre om jeg fikk en kreftdiagnose. De gangene selve livet har røynet på, har jeg lidd og svettet meg gjennom det. Og vært undrende over at følelsesmessige smerter kan gjøre så fysisk vondt.

- Jeg ble virkelig kjent med en dypere, eksistensiell sorg, som eksisterte i meg og som ble utløst av et samlivsbrudd, sier hun. - Den ga meg en veldig viktig læring i mitt forhold til andre, spesielt til kreftpasienter. Når ting ikke kan bli vondere, mobiliseres sider i deg du før dette ikke visste du hadde. Jeg fikk ny handlekraft, en sterk motivasjon til å utfolde meg.

- Det forandrer en også å miste sine foreldre. Min far døde for 20 år siden, men han står like friskt i minnet. Det tok meg lang tid å bearbeide at han var borte for alltid.