Ledelse som bestillingsverk

Det vrimler av gode tiltak og god vilje i meldingen regjeringen la fram i går om skjerpet beredskap. Opposisjonen savner selvsagt noe her og der, vil at det skal skje ende mer enda raskere og at det må satses enda sterkere. Men når man skreller av den typen overbudspolitikk som gjerne oppstår i forlengelsen av kriser, er det rimelig stor enighet om veien videre. Man kan gjerne diskutere om statsministeren burde hatt en egen sikkerhetspolitisk rådgiver. Regjeringen har vurdert dette og kommet til at det ikke er behov for en annen organisering innad i regjeringen. Hvis Erna Solberg blir statsminister til høsten, må hun gjerne skaffe seg en ekstra rådgiver for sikkerhet. Det er ingen sterke argumenter for det. Det dreier seg om organisasjonsmessig smak og behag.

Det er enighet om sterkere satsing på IKT. 10 millioner til nettbrett er småpenger. Det kan godt være det er fornuftig å vente med å kjøpe nettbrett til alle politibilene til en har et IT-system som fungerer.

Vi tåler den innstramning av våpenloven som regjeringen foreslår. Vi tåler også en forsiktig tilsidesettelse av personvernet for å gi PST økte muligheter for å overvåke folk en mistenker for å planlegge terror. PST ønsker seg enda videre fullmakter. Det bør de ikke få. Personhensyn må avveie i forhold til ønske om å forhindre all terror.

Politibemanningen skal økes. Det skal trenes mer og det skal opprettes en sentral beredskapsenhet. Regjeringen vil også vurdere om elitetropper fra Forsvaret i skal kunne trekkes inn i spesielle krisesituasjoner. Vel og bra.

Det er ikke mer enn et halvt år til det er valg. Regjeringen er tydeligvis opptatt av å framstå som handlekraftige og vise at det tar erfaringene fra 22. juli på alvor. Politidirektør Odd Reidar Humlegård sier han har fått det han har ønsket seg, men at det tar et år eller to for å få alt på plass.

Det er god grunn til å diskutere om det bør skje enda mer. Det vil måtte dreie seg om å avveie ulike hensyn i forhold til hverandre. Mer overvåkning vil gå ut over personvernet. Vi kan bruke enda mer penger på politiet. Det vil gå ut over hvor mye vi kan bruke på andre formål.

Det er grunn til å minne om at PST mener de ikke kunne ha oppdaget Anders Behring Breivik. 22. juli-kommisjonen er ikke så sikker på det. Det spørs om de videre fullmakter som PST nå får, vil gjøre det lettere å oppdage en ny soloterrorist som er mer forsiktig enn Breivik var.

Beredskap har også med et verdivalg å gjøre. Vi må betale en pris for økt trygghet. Norge er et rikt land og vi er i stand til å betale i kontanter. Men verdien «åpenhet» blir truet dersom vi stadig skal gå lenger i kontroll og overvåkning. Regjeringen ser ut til å ha funnet en balanse det er mulig å leve med.

22. juli-kommisjonen ropte ikke på mer penger. De mente mye kunne gjøres ved intensivert arbeid med «holdninger, kultur og lederskap». Dette handler om hva slags politi vi vil ha. Forsvaret viser en helt annen handlekraft enn politiet. De trener ustanselig på å løse kompliserte oppdrag og har vide fullmakter til å løse oppgaven når det gjelder. Offentlighetene innsyn i hva som faktiske skjer er mer begrenset enn i politiet.

Politiet er den del av statens «voldsmonopol». Den som har rett og plikt til å gripe inn og ta liv om nødvendig når liv trues, må underlegges sterk kontroll. Samtidig løfter vi fram idealet om «onkel politi» som spaserer rundt blant folk og løser problemene med det gode. «Den norske modellen» som vi snakker om på ulike samfunnsarenaer, er et politi uten våpen og som skal opptre på en måte som det er bred enighet om.

Arbeidsgiverforeningen Spekter avviklet sin årskonferanse denne uken der de grep fatt i lederutfordringene etter 22. juli. Avtroppende leder, Lars Haukaas, stilte spørsmålet om granskninger, kommisjoners, internkontroll og mediene fører til at lederne vegrer seg for å ta risiko. I offentlig sektor er en livredd for å gjøre feil. Vi får stadig meldinger fra byråkratiet innerst sirkler om at mye av tiden går med på hindre feil og sikre seg mot kritikk. Resultatet er redusert vilje til handling.

Politiet er ikke en øde øy. De er en del av denne offentlige kulturen. Vi vil ha mer handlekraft, mer innovasjon, raskere reaksjoner, da må vi godta flere feil. Det hjelper ikke med flere regler krav, prosedyrer og standarder. De kan gjøre vondt verre. Vi har for mye av det som det er.

Det vi trenger er ledere som våger å handle. Da må de ha sjefer over seg som ikke faller i staver om det gjøres feil. Og vi trenger politikere som er mer rause i forhold til de feil som blir gjort.

Det må en holdningsendring til i Stortinget, hos opposisjonen, for å få mer handlekraft i politiet. Odd Reidar Humlegaard kan ikke trylle fram bedre ledelse uten at lederne får mer frihet til å handle der og da – med den fare det er for at det oppstår feil.

Det har skjedd mye på ledelsesfronten i politiet. Nå intensiveres arbeidet med ledelse, holdninger og kultur. Humlegaard og hans flokk kan komme et stykke på vei. Men det kommer ikke langt nok dersom ikke holdninger, kultur og ledelse utenfor politietaten endres.

Det spørs om det nytter å få mediene til å fokusere mindre på feil. Men feil blir ikke så farlige om de som skal kommentere den, gjør litt mindre nummer av dem.