Virkelighetens gjenkomst

I forsøket på å fatte de moderne massemedienes makt og rolle har uttrykket «budbringerens overtak» vært i bruk de siste årene. Enkelte postmoderne profeter har til og med hevdet at man ikke lenger kunne snakke om faktiske begivenheter. Bare bildene på tv-skjermen utgjør virkeligheten i dagens samfunn. Fiksjonen, underholdningen og formidlingen skal ha fått mer kraft enn realitetene. I løpet av dette året – i 2001 – bør disse oppfatningene ha fått noen skudd for baugen. Vi har bevitnet virkelighetens gjenkomst.

Gjenkomsten har skjedd på flere områder. Virkeligheten kom først og fremst tilbake i form av drepende smell og påfølgende krig etter 11. september. Men i en helt annen forbindelse gjenoppsto den paradoksalt som karikatur på sin egen overmann – underholdningen. Sist, men ikke minst, kom virkeligheten tilbake som økonomiske øksehugg i medienes forretningsvirksomhet.

Blant hovedaktørene i medie- og underholdningsbransjen spredte det seg gjennom 1990-tallet en fornemmelse av å være universets nye herrer, under den innforståtte parolen: «Vi skaper verden, dere konsumerer den.» Denne forestillingen har naturligvis ikke forsvunnet, og det finnes stadig eksempler på at den lykkes i praksis. Men det kaller på refleksjon at årets største og mest dramatiske mediebegivenhet var usedvanlig virkelig, og totalt uten annet regigrep fra mediene enn at kameraene ble vendt mot tårnene på World Trade Center etter at det første kaprede flyet hadde truffet sitt mål ved nitiden om morgenen amerikansk tid den 11. september.

Tirsdag 11. september ble all formidling redusert til ren formidling. Hva reporterne sa og gjorde, hvordan rapportene ble vinklet og kommentert, var likegyldig, uansett hvor iherdig mediefolket arbeidet. Ingen husker annet enn bildene av hva som faktisk skjedde, men dem glemmer man heller aldri. Heltene i New York ble brannmennene og borgermesteren, ikke rapportørene. Mediene var ikke budskapet, de brakte bare hendelsene rett hjem, og gjorde det uvirkelige voldsomt virkelig.

I den etterfølgende krigen i Afghanistan har det også skjedd et par ting som har fått «virkeligheten» til å trenge gjennom mediefilteret. Et interessant eksempelet på at verden oppfattes ulikt var sendingene i den arabiske tv-kanalen Al Jaazera, som de færreste av oss hadde hørt om. Plutselig fantes bilder og intervjuer som vestlige medier ikke kunne få egen tilgang til. CNN og BBC var i en periode utspilt som de heteste og mest direkte formidlerne. Her kom en stasjon i den tredje verden, uavhengig og journalistisk pågående etter vestlige modeller, men fundert i en annen virkelighetsoppfatning, med eksklusive bilder, reportasjer og intervjuer som satte de vestlige aktørene i skyggen! USAs regjering gjorde til og med det uhørte i ytringsfrihetens hovedland å få sine egne medier til å sensurere innslag fra den arabiske konkurrenten.

Like interessant er det å notere at vestlig opinion utenfor USA, inkludert Norge, tydeligvis ikke kjøper sin egen sides versjon like umiddelbart som tidligere. Rett eller galt, det er ikke poenget i dette resonnementet, men det er påfallende i hvilken grad folk har vært på leting etter selvstendige standpunkter overfor denne krigen, dens mål, midler og konsekvenser. Den intellektuelle påstand om massemedienes bedøvende effekt på befolkningen har igjen vist seg å være en sannhet med betydelige modifikasjoner.

På underholdningsfronten opplevde Norge i 2001 det merkelige at virkeligheten i karikatur ble langt mer populær enn de rene fiksjoner. Årets fjernsynshelter er ikke såpeserienes skuespillere eller skjermens profesjonelle pratmakere, men amatørene som er – eller spiller – seg selv i «Big Brother» og «Farmen». Programmene er til de grader medieskapt, med bruk av spenningslitteraturens resepter fra både livbåtmotiv og mord etter alfabetet, pluss noen doser dritt, men de fremviser likevel en slags virkelighet, uten utplukkede stjerner og profesjonelle utøvere. «Reality-tv» er neppe et skritt fremover for menneskeheten, men suksessene må være et varsku for den rent konstruerte fiksjonen, tv-dramaet, såpeseriene og småpludderet, om at «the real thing» er sterkt ønsket, etterlyst og salgbart.

Den planlagte opptrappingen mot «Temptation Island» – en virkelighetstest omkring fristelsen til utroskap i fullt rampelys, vil trolig skape like stor seersuksess som annonsert kritikerstorm. Grensen for åpenbaringer fra «virkeligheten» er ennå ikke nådd. Blir det plass tilbake for de konstruerte fortellingene fra studioenes dramaavdelinger?

Den økonomiske situasjonen i en rekke mediebedrifter, både i aviser, kringkasting og internett-selskaper er kritisk. Dette er medie-virkelighetens mer prosaiske ansikt i Norge og en rekke andre land i år 2001. Nedbemanning og redusert innholdstilbud er dagens orden. Hovedsakelig dreier det seg om nødvendig tilpasning til markedet etter altfor stor ekspansjon fra altfor mange aktører på altfor mange områder. Men i norsk sammenheng er problemene i de største og mest veletablerte bedriftene, særlig i NRK og Aftenposten, tegn på mer enn konjunktursvingninger.

På hver sin måte er disse to kjempene brutalt innhentet av en annen virkelighet enn den beskyttede monopolverdenen de lenge levde i, der den ene eksempelvis hadde råd til å holde seg med eget orkester og den andre med en hel hær av typografer. Hvordan disse to største av de seriøse mediebedriftene skal komme gjennom sine kriser uten å miste betydning eller ende i borgerkrig, ja, det er kanskje det viktigste spørsmålet for det norske medieåret 2002. Disse store budbringernes overtak er ikke lenger en opplagt sannhet.