Vin og vinnere
Hva skiller Europa fra andre kontinenter? Det er slike umulige spørsmål europeerne kan tumle med der de sitter en varm sommerkveld, ser utover havet og lar fingrene snurre på et godt glass vin.
Lang sommerferie, for eksempel. De færreste amerikanere tar seg tid til slike ukelange eksesser. De sprer fridagene gjennom det harde arbeidsåret for å tjene mer penger og ikke miste farten i karrieren. En milliard oppadstrebende indere har det varmt nok som det er hele året og trenger ikke ekstra uker for å ligge i sola for å bli brune. Mange kinesere kunne nok trenge ferie etter et tiår med fantastisk vekst, men hvem tør forlate kontorpulten i et land der en milliard mennesker står i kø for å overta plassen din?
Nei, europeere er noe for seg selv. De lever det gode liv med kort arbeidstid, lange ferier, god mat og vin og gode boliger til stigende priser. Men hvor lenge vil det vare?
Ja, skal man tro EU-systemet i Brussel, skjer det neppe noe på denne siden av sommeren. Heller ikke neste år - om man skal tolke EU-lederne, som avsluttet sitt toppmøte i slutten av juni.
Det siste året har EU-politikerne forsøkt å finne en løsning på EUs såkalte styringskrise. I fjor sa nemlig befolkningen i to viktige medlemsland, Frankrike og Nederland, nei i folkeavstemninger om å innføre en ny europeisk grunnlov. Forfatningen skal gjøre det lettere for politikerne i Europa å styre en union med stadig flere medlemsland.
Politikerne har nå besluttet å utsette hele greia til 2008. Næringslivet har knapt merket noe til styringskrisen, og det meste av befolkningen har glemt den. Politikere i oppmerksomhetsskyggen av fotball-VM så ingen grunn til å lage politisk PR-krise for medienes skyld.
EUs 453 millioner innbyggere har heller ikke noe hastverk med å bli mektigere. Selv om Europa som kontinent snart har dobbelt så mange innbyggere som USA, omfatter noen av de rikeste og mest veldrevne økonomier i verden, har stort potensial i de økonomiske tigrene i Øst-Europa og ligger nær energikilder i Russland og Midtøsten, så fremstår kontinentet som mett og trett.
En undersøkelse gjennomført av den europeiske Bertelsmann-stiftelsen viser at europeernes selvbilde er lavt sammenlignet med amerikanere, kinesere, indere og russere. 81 prosent av amerikanere synes landet deres er en verdensmakt. 66 prosent av dem venter at USA vil være en verdensmakt også i 2020. I Kina tror hele 70 prosent at landet deres vil være en verdensmakt i 2020. 80 prosent tror USA også vil ha en slik rolle, men bare 29 prosent av kineserne tror EU vil bli en verdensmakt. Inderne er enda mer optimistisk enn kineserne. Der tror 76 prosent at landet vil være en verdensmakt i 2020.
40 prosent av russerne tror deres land er en verdensmakt, men bare 26 prosent tror landet vil være en verdensmakt i 2020.
Smålige Europa. Hver for seg er selv de gamle kolonimaktene Frankrike og Tyskland lite lystne på rollen som verdensmakt. Bare 33 prosent av franskmennene og 40 prosent av tyskerne tror landet deres spiller en viktig rolle i verden. Britene er litt mer kjepphøye, 68 prosent av dem mener at de er fortsatt er en verdensmakt.
Først når folk i Europa ser seg som europeere, stiger selvfølelsen. Da synes 50 prosent av franskmennene, 53 prosent av britene og hele 75 prosent av tyskerne at man er en global aktør. Dessverre synes bare 32 prosent av de spurte i andre verdensdeler at EU har eller vil få en slik rolle.
Det må være skuffende for Europas politikere at deres velfødde velferdsstater, deres rause landbrukspolitikk, omfattende teknologi- og kunnskapssatsing, miljøvennlige kildesortering og konsensusbaserte politiske system ikke honoreres bedre rundt i verden.
En verdensdel som har brakt verden mobiltelefonen, IKEA-sofaen og italienske sko er altså ikke en verdensmakt?
Eller kan det være at de nye oppadstigende klasser i Kina, India, Brasil og Russland har andre prioriteringer og verdier?
Fra midten av 1970-tallet har den sosialliberale eliten dominert den politiske debatten i den vestlige verden slik arbeiderbevegeslen gjorde det i 1950- og 60-årene. Deres hellige ku har vært den byråkratiske og omfattende velferdsstaten og en visjon om internasjonal solidaritet med land i den tredje verden i en offerrolle. Dette bildet slår nå sprekker.
I USA har slike liberale blitt et skjellsord under den nyreligiøse, konservative og markedsliberale bevegelsen som brakte president George W. Bush til makten i to perioder. I Kina og Asia er familien bærebjelken i samfunnet - ikke bokollektivet. I Russland og Øst-Europa er internasjonal solidaritet tomme fraser fra kommunisttiden. India forsøker også å legge tiår med selvberging og byråkrati bak seg.
Det vil sikkert komme en politisk reaksjon på følgene av jakten på rikdom, men det vil ikke nødvendigvis være en europeisk ide. Det gamle kontinent er rikt, fredelig og behagelig, men for tiden ingen populær målstokk i de oppadstrebende utviklingsmarkedene.
Tilbake til vinglasset. Knapt noen næring er mer typisk for Europa enn vindyrking. Siden grekerne startet gjæring av druesaft for 5000-6000 år siden, har europeerne utviklet et intrikat system av vintyper, brattheng og tappetidspunkt som har gjort vinbransjen til selve symbolet på det byråkratiske og omstendelige Europa. Rødvinsgenerasjonen nådde sitt høydepunkt på 70- og 80-tallet før 90-tallets tropiske drikker som brasiliansk Caipirinha og australsk øl overtok bardisken.
EU lager 60 prosent av verdens vin, men verden vil ikke ha den. Europeisk vin taper markedsandeler til vin fra nye, store vinland som Sør-Afrika, Chile og Australia. De har merkenavn, jevn kvalitet og en globalisert distribusjon. I år bruker EU-kommisjonen en milliard kroner på å gjøre uselgelig vin til sprit og drivstoff i biler. EU-kommissæren for landbruk, Hanna Fischer Boel, har varslet en plan for å gjøre noe med problemet. Det kan se ut som Europa tar globaliseringen på alvor - en gang etter sommerferien.
Lang sommerferie, for eksempel. De færreste amerikanere tar seg tid til slike ukelange eksesser. De sprer fridagene gjennom det harde arbeidsåret for å tjene mer penger og ikke miste farten i karrieren. En milliard oppadstrebende indere har det varmt nok som det er hele året og trenger ikke ekstra uker for å ligge i sola for å bli brune. Mange kinesere kunne nok trenge ferie etter et tiår med fantastisk vekst, men hvem tør forlate kontorpulten i et land der en milliard mennesker står i kø for å overta plassen din?
Nei, europeere er noe for seg selv. De lever det gode liv med kort arbeidstid, lange ferier, god mat og vin og gode boliger til stigende priser. Men hvor lenge vil det vare?
Saken fortsetter under annonsen
Ja, skal man tro EU-systemet i Brussel, skjer det neppe noe på denne siden av sommeren. Heller ikke neste år - om man skal tolke EU-lederne, som avsluttet sitt toppmøte i slutten av juni.
Det siste året har EU-politikerne forsøkt å finne en løsning på EUs såkalte styringskrise. I fjor sa nemlig befolkningen i to viktige medlemsland, Frankrike og Nederland, nei i folkeavstemninger om å innføre en ny europeisk grunnlov. Forfatningen skal gjøre det lettere for politikerne i Europa å styre en union med stadig flere medlemsland.
Saken fortsetter under annonsen
Politikerne har nå besluttet å utsette hele greia til 2008. Næringslivet har knapt merket noe til styringskrisen, og det meste av befolkningen har glemt den. Politikere i oppmerksomhetsskyggen av fotball-VM så ingen grunn til å lage politisk PR-krise for medienes skyld.
EUs 453 millioner innbyggere har heller ikke noe hastverk med å bli mektigere. Selv om Europa som kontinent snart har dobbelt så mange innbyggere som USA, omfatter noen av de rikeste og mest veldrevne økonomier i verden, har stort potensial i de økonomiske tigrene i Øst-Europa og ligger nær energikilder i Russland og Midtøsten, så fremstår kontinentet som mett og trett.
Saken fortsetter under annonsen
40 prosent av russerne tror deres land er en verdensmakt, men bare 26 prosent tror landet vil være en verdensmakt i 2020.
Smålige Europa. Hver for seg er selv de gamle kolonimaktene Frankrike og Tyskland lite lystne på rollen som verdensmakt. Bare 33 prosent av franskmennene og 40 prosent av tyskerne tror landet deres spiller en viktig rolle i verden. Britene er litt mer kjepphøye, 68 prosent av dem mener at de er fortsatt er en verdensmakt.
Saken fortsetter under annonsen
Først når folk i Europa ser seg som europeere, stiger selvfølelsen. Da synes 50 prosent av franskmennene, 53 prosent av britene og hele 75 prosent av tyskerne at man er en global aktør. Dessverre synes bare 32 prosent av de spurte i andre verdensdeler at EU har eller vil få en slik rolle.
Det må være skuffende for Europas politikere at deres velfødde velferdsstater, deres rause landbrukspolitikk, omfattende teknologi- og kunnskapssatsing, miljøvennlige kildesortering og konsensusbaserte politiske system ikke honoreres bedre rundt i verden.
Saken fortsetter under annonsen
En verdensdel som har brakt verden mobiltelefonen, IKEA-sofaen og italienske sko er altså ikke en verdensmakt?
Eller kan det være at de nye oppadstigende klasser i Kina, India, Brasil og Russland har andre prioriteringer og verdier?
Fra midten av 1970-tallet har den sosialliberale eliten dominert den politiske debatten i den vestlige verden slik arbeiderbevegeslen gjorde det i 1950- og 60-årene. Deres hellige ku har vært den byråkratiske og omfattende velferdsstaten og en visjon om internasjonal solidaritet med land i den tredje verden i en offerrolle. Dette bildet slår nå sprekker.
I USA har slike liberale blitt et skjellsord under den nyreligiøse, konservative og markedsliberale bevegelsen som brakte president George W. Bush til makten i to perioder. I Kina og Asia er familien bærebjelken i samfunnet - ikke bokollektivet. I Russland og Øst-Europa er internasjonal solidaritet tomme fraser fra kommunisttiden. India forsøker også å legge tiår med selvberging og byråkrati bak seg.
Det vil sikkert komme en politisk reaksjon på følgene av jakten på rikdom, men det vil ikke nødvendigvis være en europeisk ide. Det gamle kontinent er rikt, fredelig og behagelig, men for tiden ingen populær målstokk i de oppadstrebende utviklingsmarkedene.
Tilbake til vinglasset. Knapt noen næring er mer typisk for Europa enn vindyrking. Siden grekerne startet gjæring av druesaft for 5000-6000 år siden, har europeerne utviklet et intrikat system av vintyper, brattheng og tappetidspunkt som har gjort vinbransjen til selve symbolet på det byråkratiske og omstendelige Europa. Rødvinsgenerasjonen nådde sitt høydepunkt på 70- og 80-tallet før 90-tallets tropiske drikker som brasiliansk Caipirinha og australsk øl overtok bardisken.
EU lager 60 prosent av verdens vin, men verden vil ikke ha den. Europeisk vin taper markedsandeler til vin fra nye, store vinland som Sør-Afrika, Chile og Australia. De har merkenavn, jevn kvalitet og en globalisert distribusjon. I år bruker EU-kommisjonen en milliard kroner på å gjøre uselgelig vin til sprit og drivstoff i biler. EU-kommissæren for landbruk, Hanna Fischer Boel, har varslet en plan for å gjøre noe med problemet. Det kan se ut som Europa tar globaliseringen på alvor - en gang etter sommerferien.
