Vi drar til EU

Norske bedrifter er på vei til det som snart blir vårt nye nærmiljø - et EU bestående av 25 land. Det er like sunt som det er nødvendig for et livskraftig norsk næringsliv, og det er positivt at norske bedrifter nå utnytter produksjonsvilkår i de ti nye landene som en trampoline for å vinne sterke posisjoner i et marked som vil bestå av 475 millioner mennesker.

43 fabrikker har Orkla allerede i det som snart blir nye EU, går det frem av vår reportasje i dette nummeret. Merkevarebedriften er aggressivt lysten på flere.

Men hvor lenge er det norske flaggskipet tjent med å ha et hovedkontor utenfor EU? Når blir det som i dag er en forståelig og til dels ønsket utvikling til en fremtidsfelle?

Det er ikke rart at stadig mer av den norske produksjonen flytter til disse landene. Fordelene er like umiddelbare som visjonene om fremtidens Norge er blitt til tåkedotter. Det er vanskelig å skimte noe som peker mot en langsiktig næringspolitikk i dette landet.

Nei, det er faktisk lettere å ane konturene av en politikk som kan svekke industri og konkurranseutsatt næringsliv ytterligere:

Besøkene på AP-landsmøtet fortalte meg mer om lyst til å øke skatter- og avgifter enn vilje til å bidra til å senke kostnadsnivået, for eksempel. Legg til at den norske kronen godt kan forbli historisk dyr, trukket opp av en sentralbanksjef med kullsviertro på høyrentepolitikk.

Dessuten er det ikke mange tegn til at regjeringen legger opp til større dynamikk på tilbudssiden i økonomien for å øke vekstevnen, selv om det er positivt at regjeringen bidrar til raskere arbeidsinnvandring.

Og et EU-medlemskap og eventuell skifting fra norsk krone til euro fremmes ikke engang av Høyre eller Arbeiderpartiet lenger.

Selv var jeg sterkt imot EF-medlemskap i 1972, fordi jeg trodde Norge kunne velge sin egen vei. Ettertiden har vist at det var en illusjon, og at vi lever i et slags pseudo-EU. Derfor valgte jeg å stemme ja til norske medlemskap i 1994, men uten å frykte at vi ville gå under om vi forble utenfor. Ja, egentlig var jeg mest forbannet på ja-sidens skrekkpropaganda også ved denne korsveien.

Men nå skjer det noe som ligner på de verste skrekkscenariene fra den siste medlemskapsdebatten. Eksportbedriftene flykter. De legger ned arbeidsplasser raskere enn noen gang, og TBL-bedriftene bekrefter at de ikke snakket tull i rapporten som ØR omtalte for et snaut år siden: 40 prosent var i gang med å flytte, og de andre vurderte det samme.

Snart må vi importere varer fra de nye fabrikkene i Stor-EU, og resultatet kan fort bli en veldig svak utenriksøkonomi om noen år. På lang sikt er dette ikke farbar vei - det er snart bare Kjell Inge Røkke som mener norske arbeidere er så dyktige at de kan veie opp for alle de andre ulempene.

Et norsk EU-medlemskap - og en oppkobling mot euroen samtidig med svenskene og danskene, eller i alle fall når balterne starter med EU-mynten, må være det meste relevante svaret på vår industriflukt. Dette grepet vil rive rentevåpenet ut av norske hender, og selv om dette i seg selv ikke er positivt når vår oljeøkonomi ofte svinger i utakt, er det likevel bedre at det blir litt høyere inflasjon som slår ut industrien enn dagens giftige cocktail av høye renter og enda sterkere krone.

Ganske enkelt fordi det vil ta mye lengre tid. En inflasjon på ett til to prosentpoeng høyere enn snittet i EU, som i Irland, ville bety fortsatt bedriftsnedlegging, men omstillingen ville bli mindre brutal og dyr; med færre arbeidsløse, færre syke, færre uføretrygdede.

Og så får vi tid til å bygge opp en ny eksportindustri som tåler vårt høye lønns- og kostnadsnivå - kanskje med dagens norske eiere og ledere som drivkrefter. Før de har tatt med også hovedkontorene til EU.