Vent ikke jordskjelv
Knut Heidar er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo
Foto/ill: All-Over PressHar du ikke sett det allerede? De fyker tilsynelatende formålsløst omkring, velgerne i førvalgs gallupene. Snart hit, snart dit. Snart til venstre snart til høyre. Mediene er der med sine øyeblikksbilder: Frp er størst. Så er Ap tilbake, men sterkt svekket. Nå er Høyre det største partiet. Og Venstre «rør det på seg»? Harold Wilson visste hva han snakket om da han sa at i politikken er en uke en lang tid. Saker og personer, standpunkter og sannheter virvler dagstøtt ut og inn av mediebildet. Det samme gjør gallupene. Lengst av alle uker er likevel den siste uken før valget. Det er svært lenge til.
Likevel vet vi at høstløvet gjerne samler seg rundt busker og ved gjerder omtrent som i fjor. Slik også med velgerne. Det finnes jo strukturer og føringer, interesser og holdninger. Riktignok påvirkes det hele av sønnavind og vestavind, høyrevind og venstrevind. Min gjetning er at høsten vil bringe flau høyrebris og politisk løvfall uten særlige konsekvenser.
Kan hende blir det vindstille. Velgerne blir hengende der oppe. De ser ingen grunner til å engasjere seg utenom privatlivet. Perikles fortalte sine atenske bysbarn i 430 f. Kr at den som ikke var interessert i politikk var en «ubrukelig karakter», en idiot. Det var før Big Brother. Nå mener mange det er omvendt. Til høsten blir det dessuten Big Wedding. Sist kongehuset hadde innflytelse på valgresultatet, var i 1957 da Kong Haakon døde. Den gang sank valgdeltakelsen for tredje valget på rad, og landsfader Einar satte århundrets rekord i partioppslutning. Går det likedan til høsten, bør partiene innføre republikk.
Men hvorfor skulle velgerne gå «mann av huse» til høsten? Står det noe på spill? Er det noe vesentlig forskjell på de partiene som kan havne i regjering? Pliktgenerasjonen er i ferd med å forlate manntallet. Partilederne er jevnt over utgåtte merkevarer og pirrer ikke velgerkonsumenten. De som kjemper for de store sakene blir stadig færre. Når Attac organiserer seg ser vi bare de gamle hestene som lukter på den nye sagmuggen De blander seg med partitravere av ulike årsklasser som alle ønsker en bit av det nye markedet. Mange av de store kollektive bevegelsene er tørket inn selv om enkelte overlever på statsstøtte. Partiene er blant dem. Det var disse som mobiliserte brede velgerskarer og bidro til at Norge kom høyt opp på verdensstatistikken over valgdeltakelse. Og her henger vi ennå med som et kulturelt etterslep fra det Venstrepolitiske system og EU-kampens nostalgi. For å vri på Churchill: Partidemokratiet er det verste form for demokrati bortsett fra alle andre alternativer.
For partiene blir det bl.a. en kamp om å kapre markedsandeler fra det kanskje største av de norske partiene: «Apati-partiet» som britene kaller det. Tendensiøst stempel, spør du meg. «Spiller Ingen Rolle»-partiet (SIR) treffer bedre. Går bensinprisen opp, krymper SIR. Sendes partilederdebatter døgnkontinuerlig, vokser SIR. Stiller Bjørn Dæhlie på TV og sier at en fantastisk ryggoperasjon på SIA gjør at han likevel kan stille i OL, ja da blir Tore Tønne ny statsminister.
Uansett hvor flau velgerbrisen blir, så summerer valgresultatet seg til 100 prosent. Hvem vinner og hvem taper? Partiet med den beste politikken selvsagt! Enkelte velgere har bestemt seg allerede. Ja, noen fikk Partiet i konfirmasjonsgave. Og noen vet nok med seg selv at det blir vel som forrige gang. Alle disse er uinteressante for partistrategene. For dem er det bare de løvbladene som ennå virvler i lufta som gir utslag. Det er dem partiet må treffe hjemme med sin dagsorden og sitt budskap. Budskap? Hvilket budskap? Selvsagt har partiene et budskap. Det blir forskjell på et Norge med Ap eller Høyre i ledelsen. Ikke over et år eller to. Kanskje ikke over en enkelt valgperiode heller. Men klart de mange små skritt betyr noe i sum. Selv innenfor rammer definert av Brussel, Gjedrem og «globaliseringen».
Men hva vil de flyktige blant oss tenke på til høsten, når de virvler på plass i stemmelokalet? Hvilke saker kan bli utslagsgivende? Her bør vi vel forutsette at det ikke blir fullt sammenbrudd i Russland, eksplosjon i Midtøsten eller at en tvillingsøster Bush inngår partnerskap. Unngår vi dette, blir det vel skole&skole, helse&helse, eldre& barn og så skatt og privatisering da. Med innvandring og miljøvern som valgkampens jokere. (Sorry, Odd Roger, EU blir det neppe!)
Et av de skjellsettende funn i statsvitenskapen er at hold deg fast den beste predikator på hvordan et statsbudsjett kommer til å se ut, er hvordan det så ut i fjor. Som statsviter blir dette også mitt tips på hvordan høstens storting kommer til å se ut: Omtrent som i fjor. Løvhaugene vil nok flytte litt på seg, men overraskelsene blir moderate. Ap blir fortsatt største parti. KrF vil erobre det viktige balansepunktet mellom høyre- og venstresiden i stortinget (det som Sp holder nå). Høyre vil øke noe dersom de holder fast ved den gamle pedagogikken samt skatter og avgifter. Men jeg tror nå likevel en slanket Jens vil holde nyttårstalen også neste år. For Rocambole var ikke død! Carl Ivar vil forbli en maktfaktor også i det neste Stortinget. Og hva kan vel Kjell Magne gjøre med det?
