Venstre eller høyre - det blåser folk i

Her snur vi litt på det. La oss heller se på hva som har skjedd i Jaglands ti år på Ap-toppen. Hva har Arbeiderpartiets politikk betydd for ulike velgergrupper? Hvem har fått det bedre i Jaglands norske hus?

Derfor en liten Ap-test denne gangen.

Først en innrømmelse: Selvsagt er ikke dette lett, for den røde tråden i Aps politikk er vanskelig å finne. Skattenivået ble økt med drøyt ti milliarder kroner i 2001, for så å bli senket like mye i år (forslag fra den avgåtte Ap-regjeringen). El-avgiften har gått opp og ned med opportunistiske panikkgrep, partiet er for og mot egenandeler (karensdager) i sykelønnsordningen, for og mot bruk av flere oljemilliarder, for miljøet og for gasskraftverk og Snøhvit-utbygginger osv.

Vinglingen er kanskje det mest slående med Arbeiderpartiet under Jagland - i tillegg til famøse utspill som at sentrumsregjeringens økonomiske politikk truet folks hus og hjem.

Kvinnene er vinnerne, vil nok flere Ap-folk innvende. Og hente æren for kvinnenes seierstog inn i yrkeslivet og en ny samfunnsrolle. Gros regjeringer var kvinnesterke, og hun ble selv symbolet på det som skjedde. Lange fødselspermisjoner, skolestart for seksåringer og skolefritidsordning er bare noen bærebjelker i denne utviklingen. Dyre og viktige reformer.

Men hva nå? Er det ikke symptomatisk at en Høyre-statsråd går til det radikale skritt å true med tvang for å styrke kvinnenes posisjon i styrerommene? Se vår kåring av landets mektigste kvinner og en ny styreundersøkelse (s. 24-35) for å få bekreftet hvilken stillstand som preger dette området.

Eller hva med at SV og Frp går sammen om å kutte barnehagesatsene dramatisk. Det kanskje viktigste utspillet for kvinner og barnefamilier i dagens samfunn.

Det hjelper vel heller ikke for vanlige folk at partiet mener biler må prises som luksus. Dyre barnehager, dyre biler, dyr bensin, dyr mat kleber seg til partiet som doping til OL; før eller siden undergraves også de beste merkevarer.

Toppskatten er blitt en skatt for vanlige folk, og selv det lille kuttet som partiet foreslo i siste budsjett, ble finansiert med et skattehopp på drøyt 10 000 kroner for bruk av firmabil - og det er jo noen titusener i denne gruppen også.

Alt dette kunne muligens noen ha levd greit med, Jagland, om Arbeiderpartiet hadde levert gode offentlige tjenester. Men det har jo ikke partiet klart, og ingen tror vel på at statlige sykehus er en mirakelkur. Hvor er sykehjemsplassene? Hvor er psykiatrien? Hvorfor er ikke skolebøkene gratis? Hvorfor gis ikke studerende en større stipendandel? Hvorfor satser vi så lite på forskning og utvikling?

Også de fattige da, som partiet også på en mystisk måte har glemt. Mindre til sosialklientene, boligpolitikken er nedlagt og markedet renser hovedstaden for dem som ikke tjener opp til andre trinn i toppskattenes forjettede land.

Toppen er jo at Ap-ledelsen først skjønner at pensjonssystemet er kronglete når foreldrene utsettes for det. Og at fiskeavgiften er en pest og plage først når snøret er slengt ut.

Nei, Arbeiderpartiet har lagt seg ut med de aller fleste - enten de er fattige, kalles vanlige folk eller kommer fra den øvre middelklassen.

Det store unntaket er legene, som fikk et lønnstillegg på høyde med en startlønn for en hjelpepleier i 1996, men de stemmer vel likevel Høyre.

De som er riktig rike i de private yrkene, gjør det også bra. For de betaler bare 28 prosent skatt over et visst nivå. De er likevel ikke mange.

Og den klare støtten fra Røkke har jo til nå ikke hjulpet. Sånn velgermessig er det kanskje mer å vinne på å støtte landets småaksjonærer enn å omgi seg med storkapitalistene, slik partiet har tradisjon for å gjøre. Når Jagland også reiser på hytta til milliardær og NHO-president Ulltveit-Moe, forteller det at han også har mistet grepet om symbolene.

Nei, folk vil ha et parti de kan stole på - i forhold til jobb og dagligliv. Om det er venstre eller høyre, ser ikke ut til å bry dem stort lenger.