Våre fellesløgner

Hvis Hydro-sjef Eivind Reiten offentlig lyver om selskapets resultater, vil han bli straffet fordi løgnen forleder markedet.

Vi har andre standarder for de som lager lovene, politikerne. Hver politiker kan lyve og vri på sannheten uten at det skader dem. Det skadet neppe SVs Øystein Djupedal da han i NRKs valgkampprogram 23. august freidig uttalte at «SV er det eneste parti som bryr seg om miljøet», selv om alle vet at det ikke er sant. Eller da han i samme program hevdet at regjeringen gjør de som har dårlig råd enda fattigere. Faktum er at velstanden har økt for alle grupper i samfunnet, inklusiv de fattige.

Den opplagte forklaringen på at vi har lavere standarder for politikere enn for konsernsjefer når det gjelder etterrettelig informasjon, er at det er lett å se at investorer kan tape penger på å handle ut fra løgner fra konsernsjefer. For politikere er det derimot lov å forlede markedet selv om det kan være katastrofalt for et samfunn at en folkeforfører kommer til makten ved hjelp av løgner, halvsannheter og retoriske knep. Det har vi mange eksempler på.

I USA er så mange blitt møkka lei politiske juksemakere at det er dukket opp nettsteder som Factcheck.org, som ramser opp løgner og feilinformasjon fra politikere, med angivelse av tid og sted der det skjedde. Løgn for åpen skjerm er fremdeles en sjeldenhet i Norge. Jukset består mest i å fortelle halvsannheter. Når Djupedal sier at arbeidsledigheten øker og Per-Kristian Foss kontrer med at Djupedal farer med tull fordi det aldri har vært flere i jobb, jukser begge to. Vi har flere arbeidsplasser nå enn tidligere, men det er også flere som har meldt seg på arbeidsmarkedet, derfor blir det skapt for få nye jobber i forhold til behovet. Begge politikerne tangerer sannheten, men de jukser fordi de fortier vesentlig informasjon som lytterne må ha for å forstå hvordan det virkelig er fatt.

En dypere forklaring på at politikere kan lyve offentlig uten at det skader karrieren, er at alle samfunn og grupper har sine fellesløgner, og de blir du upopulær av å avsløre. Bønder kan ikke si at melk er farlig for mange mennesker. Politiske journalister må kalle løgner og halvsannheter for retorikk fordi en annen analyse ville skille dem for mye ut fra det som er gangbart i det miljøet de trasker i til daglig. En dugelig oppgave for politiske journalister vil være å samle løgner og verbal juks fra politikere og utpeke lurendreierne. Men det gjør de ikke. Behovet for fellesløgn mellom mennesker i en gruppe er så forankret i mennesket at vi aldri vil komme bort fra den. Henrik Ibsens ord om at man tar livsgleden fra et gjennomsnittsmenneske hvis man tar livsløgnen fra det gjelder også på gruppenivå. Fellesløgnen til det sentrale politiske miljøet i Norge er at juks med sannheten er retorikk og en del av det politiske spillet. Slik vil det være der mennesker åpent kjemper om personlig makt og prestisje, og i et slik miljø må man i praksis ha en annen moral enn den man forsøker å lære sine barn. Og politikerne spiller på at det vil være en umulig oppgave for velgerne å sannhetssjekke det de sier i en valgkamp.