Usikkert om bankpakken vil virke
Hvordan den faktisk kommer til å bli håndtert av det nye finansfondet og bankene er også avgjørende.
At staten på sikt krever at kjernekapitalen blir konvertert til aksjer synses jeg er positivt. Muligens burde de ha gjort dette allerede nå. Det er jo snakk om fellesskapets midler og da bør man sørge for at man får full oppside om man tar full nedside, noe de trolig kun delvis har gjort, men her håper jeg finansfondet vil stille strenge krav.
Et ubesvart spørsmål
Et viktig og ubesvart spørsmål er hvor pengene tas fra.
Her var Kristin Halvorsen uklar på søndagens pressekonferansen.
Om de låner pengene fra Norges Bank så betyr det vel egentlig at den elektroniske seddelpressen er slått på også i Norge.
I tillegg håper de at bankene lager 8 til 10 ganger så mye penger ut fra disse ferske pengene. Det vil si, øker utlånene med 500 milliarder basert på 50 ferske milliarder i kjernekapital.
Mange vil nok stille seg spørsmålet om hvordan 50 milliarder kan medføre 400 til 500 milliarder i nye lån. Det folk flest ikke er klar over er jo at bankene sammen med bedrifter og folk som vil ha lån faktisk kan skape penger ut i fra tynn luft dersom nok kjernekekapital er på plass, på fagspråket kalt kredittekspansjon. Dette er ikke noe spesielt for Norge, dette er pengesystemet i hele verden.
Alternativt kan regjeringen naturligvis ta pengene fra oppsparte midler som for eksempel Oljefondet. Norge er et av de få landene som har mulighet til nettopp dette.
Slår på seddelpressen
Det at myndighetene i mange land, og muligens også Norge, nå slår på seddelpressen kan få uante konsekvenser på sikt.
Det er en farlig balansegang man gir seg ut på. Jeg er ikke spesielt bekymret for Norge isolert sett ettersom det dreier seg om et relativt lite beløp i den store sammenhengen, men jeg er mer bekymret for verdensøkonomien under ett nå som stadig flere land tyr til den elektroniske seddelpressen for å stimulere økonomien.
Spesielt er jeg bekymret for USA i denne sammenheng. Amerikanske dollar er fortsatt verdens valuta nummer 1, og USA ser ut til å la seddelpressen gå veldig raskt i disse dager.
Men stadig flere andre land benytter nå den elektroniske sedlepressen for å prøve å komme seg ut av problemene. Forløpig er vi inne i et deflasjonsscenario. Dersom myndighetene øker pengemengden i en periode, samtidig som man har deflasjon, anses dette av mange økonomer som ganske ufarlig.
Problemet er at det sentralbanker og myndigheter foretar seg i dag vil kunne ha store bivirkninger om noen år.
Pengemengden
Det som skjer i verdensøkonomien er at vi faktisk har en kontraksjon av pengemengden i den ene enden grunnet fall i boligpriser og aksjeverdier som typisk har blitt benyttet som pant for å skape kreditt (skape penger).
Myndigheter verden over prøver nå å motvirke kredittkontraksjonen i privat sektor ved å pøse på med penger fra den andre enden; offentlig sektor.
Svært få land har oppsparte midler de kan ta av eller ønsker å ta av, de tyr da typisk til seddelpressen. Sjelden eller aldri har så mye penger blitt pøst på av myndigheter verden over samtidig.
Vi får håpe det går bra, men det er også en fare for at dette i seg selv kan skape ustabilitet og nærmest uante konsekvenser på sikt.
Noen må ta regningen, men hvem?
Noen har lånt ut alt for mye og andre har lånt alt for mye og denne boblen har nå sprukket. Finansinstitusjoner som har lånt ut for mye er i ferd med å få store tap på utlån, og de som har lånt for mye og investert i eiendom, aksjer eller konjunkturutsatte bedrifter har tapt mye.
Spørsmålet er hvem som skal ta regningen. En økning av pengemengden fra statlig side betyr egentlig på lengre sikt at man fordeler store deler av tapene over på hele folket og spesielt på de som har levd nøkternt og spart opp midler. Det dreier seg med andre ord i stor grad om en sosialisering av tapene og en kapitalisering av gevinstene.
I oppgangstiden har mange tatt ut store utbytter og gevinster fra vekst som i stor grad kun skyldtes en låneboble. Mye av veksten var en ren illusjon skapt av store utlån og nå må vi alle ta regningen, spesielt de som levde nøkternt i forhold til sin økonomi i oppgangstiden.
Krav om eierskap i bankene kan være en viss motvekt til dette ved at skattebetalerne og folket da får noe tilbake. Da tar man ikke bare nedsiden men også noe av oppsiden, noe som altså ser ut til delvis å være innbakt i den norske bankpakken.
Tar fra dem med oppsparte midler
Også de mange rentekuttene verden over er en måte å overføre tapene til de som faktisk har spart opp litt penger. Disse får jo nå lavere avkastning på sine oppsparte midler enn de ellers ville gjort.
Det er klart viktig å unngå at vi kommer inn i en depresjon hvor produksjonen verden over faller dramatisk, noe vi alt er på grensen av.
I en krisesituasjon er det klart at alle må prøve å ta i et tak. På den annen side så må også de som har lånt ut for mye og de som har lånt for mye selv ta ansvar. Det er derfor ikke enkelt å gi gode krisepakker. Det er nesten umulig å unngå at man tar fra noen for å hjelpe andre.
For lite stimulans, og hele økonomien kan bli rammet så hardt at ingen er tjent med det.
For mye stimulans, og man kan ende opp med å ta veldig mye fra noen, i tillegg til å få uante konsekvenser i økonomien.
Trenger vi å reformere pengesystemet?
Et av hovedproblemene er fundamentet i dagens økonomi.
Dagens pengesystem nærmest oppfordrer til hensynsløs belåning i oppgangstid noe som skaper lånebobler. De bedrifter og personer som er mer nøkterne og knapt tar opp lån kan ikke ekspandere så raskt som sine konkurrenter i oppgangstid.
Det er synd er at de nøkterne aktørene nå også må ta mye av regningen fra den ville lånefinansierte ekspansjonen.
For å unngå dette i fremtiden tror jeg pengesystemet må reformeres fra bunnen av.
Det holder ikke å komme med noen nye reguleringer på toppe av systemet som mange økonomer og politikere prater om for tiden.
Hvordan man i så fall bør gjøre dette er et komplekst tema jeg håper å kunne komme tilbake ved en senere anledning.
Espen Gaarder Haug er utdannet diplomøkonom fra Handelshøyskolen BI, har doktorgrad fra NTNU og har jobbet 17 år som aktiv forvalter og researcher hos blant andre JPMorgan Chase, Chase Manhattan Bank og Den Norske Bank. Han har også vært aktiv forvalter i multimilliardfondene Amaranth og Paloma.
Haug har skrevet flere bøker om derivater og kvantitativ finans. Blant annet The Complete Guide To Option Pricing Formulas som av mange regnes som selve "bibelen" innen derivathandel.
Han står også bak finanstegneserien The Collector som har oppnådd kult-status i de finansielle miljøene på Wall Street og i City of London.
