Unnskyld, Fredriksen

Tore Tønnes selvmord førte til økt fokus på norske mediers dekning av såkalte offentlige personer. Mange mente Dagbladet spesielt, men også andre medier, begikk overtramp ved sin dekning. At Dagbladet og andre medier avdekket betenkelige fakta ved Tønnes forhold til Kjell Inge Røkke og advokatfirmaet BA-HR var ikke særlig omstridt. Men det var måten de gjorde på som vakte negative reaksjoner blant folk som kjente Tønne så vel som brede deler av norsk næringsliv som ikke kjente ham personlig.

Tønne-saken kom like etter at TV2 skapte en skandale da programmet «Rikets Tilstand» kom med feilaktige påstander om doping i norsk idrettsliv. Det samme programmet hadde kort tid i forveien også kommet med en «dokumentar» om Telenor som vakte oppsikt i telekom-kretser for sin sterke grad av usaklig kritikk mot tele-giganten.

Ikke uten grunn, ble disse sakene holdt frem av mange nordmenn som eksempler på journalistikk av laveste nivå.

Men heller ikke dette bladet slipper unna. I fjor brakte vi en større reportasje om skipsreder John Fredriksen, basert på en av hans fiender samt diverse anonyme kilder. Hovedfokus var Fredriksens privatliv, ikke hans rederi Frontline.

Pressens Faglige Utvalg påpekte nylig at reportasjen brøt god presseskikk. Selv om PFU erkjenner at en ledende skipsreder som Fredriksen må tåle en sterk grad av offentlig lys, mente utvalget at vi gikk for langt i å fokusere på hans privatliv. Konkret viste PFU til at vi brøt pressens Vær Værsom-plakat på to punkter: Punkt 4.1, som maner journalister til å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, og punkt 4.3, som sier «Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.»

PFU mener at mange av påstandene vanskelig kunne imøtegåes av Fredriksen, selv om han formelt fikk anledning til det fra vår side.

Fredriksen, som hadde klaget ØR inn for PFU, mente også at reportasjen var en sammenhengende personlig sjikane som ikke hadde noe med kritisk næringslivsjournalistikk å gjøre. Han mente også at han ikke hadde fått en reell anledning til en samtidig imøtegåelse.

Vi brakte PFU-uttalelsen – uten kommentar – i forrige utgave av bladet, slik vanlig praksis er hos norske medier.

Men her og nå vil vi gjerne kommentere utfallet.

Vi er fullstendig enig med både PFU og Fredriksen i denne saken. Reportasjen gikk langt over det som bør forventes av et seriøst forretningsblad. Den hadde ingen nytteverdi ut over å appellere til sensasjonspreget fokus på en kjent skipsreders private liv.

At John Fredriksen er en omstridt mann er ingen hemmelighet. At han har sin andel av fiender er heller ikke noe nytt. Men det skal ikke være Økonomisk Rapports oppgave å viderebringe usaklige påstander mot diverse norske forretningsfolk fra deres rivaler og fiender.

Det er selvsagt noe oppsiktsvekkende at vi kritiserer vårt eget blad. Og det har ikke noe å gjøre med verken etterpåklokskap eller dommen i PFU. Forklaringen er enkel: Det har vært et redaktørskifte i Økonomisk Rapport og dette skiftet innebærer blant annet en endring i redaksjonell fokus og profil. Den største forandringen fremover er at vi vil stille et mye strengere krav til nytteverdien av våre artikler. Og da snakker vi om nytteverdien for forretningsfolk – fra lederne til grunderne i store og små bedrifter. De søker informasjon som er praktisk og inspirerende, som kan føre til forbedring av bunnresultatet eller fremgang i karrieren. De leter ikke etter siste sladder om den-og-den.

Betyr det at vi ikke lengre vil drive kritisk journalistikk? Langt fra. Men det vil være en journalistikk som er kritisk i forhold til fakta rundt det viktigste i alle bedrifter – øke omsetningen og nettoinntektene. Har en leder fulgt en strategi som svekker bedriftens lønnsomhet er det relevant for våre lesere. Har regjeringen innført enda en lov som begrenser lønnsomheten i norsk næringsliv er det relevant for våre lesere. Men hovedfokus blir å finne de bedriftene som faktisk gjør det bra, opprettholder arbeidsplasser og har fulgt strategier som kan være nyttig for andre bedrifter.

Kort og godt: Inspirasjon, ikke sensasjon.

Fredriksen har all grunn til å føle seg ærekrenket av vår reportasje. Selv om vi ikke kan love ukritisk dekning av Frontline fremover, kan vi love at vi vil gjøre det på en etterrettlig og saklig måte. I mellomtiden fortjener skipsrederen en klar unnskyldning fra oss.

Unnskyld, Fredriksen.