Unionsoppløsning med krøll

Historien om Unions nedleggelse er smått fantastisk. Det er en historie om dårlig taktikk og dømmekraft. Fra selskapet selv og fra næringsminister Børge Brende. Historien har så mange oppsiktsvekkende poenger ved seg at man kunne skrive bok om det.

Da meldingen kom om at Union skulle legges ned, lurte jeg på følgende: Vet ikke ledelsen at det er valg snart? Konsernsjef Jan Oksum og hans menn måtte jo vite at en nedleggelse av en hjørnesteinsbedrift rett før et valg er umulig. Selskapets rådgivere (for jeg må gå ut fra at de bruker rådgivere) måtte jo også skjønne dette.

Tabbe nummer en fra Norske Skog.

Historien ble selvsagt mye verre da det viste seg at Norske Skog ikke er villig til å selge bedriften. Fra herrene Spetalen og Stordalen la inn sitt mye omtalte bud gikk det vel knapt en time før svaret var nei. Union var ikke til salgs. Vi som ser det utenfra har fått en underlig følelse av at selskapet ikke vil selge uansett hvilken pris de får. Slike signaler er jo ikke noe sjakktrekk å sende ut. Konkurransetilsynsmyndigheter i Norge og EU rykker jo selvsagt ut på sånne signaler. Noen snakker til og med om at det lukter litt av kartellvirksomhet. Kanskje Oksum og hans folk hadde stått seg bedre på å i hvert fall late som om de kunne være interessert i å selge dersom prisen var riktig.

Tabbe nummer to fra Norske Skog.

Men det er ikke bare Norske Skog som oppfører seg underlig i denne saken. Næringsminister Børge Brende gikk rett i fellen da han raskt ville bla opp penger for å sikre videre drift av Union. Det har vært snakket om mellom 25 og 35 millioner kroner. For all del: Initiativet er prisverdig. Han ønsker å bevare norske industriarbeidsplasser, og da særlig i disse valgtider. Det som er ille er at en næringsminister fra Høyre glemmer noe vesentlig: Hva skjer med konkurrentene når du subsidierer en bedrift?

Noen mil nord for Union, på Hellefoss, ligger det en annen norsk papirfabrikk. På Hellefoss produseres bokpapir, og en av eierne der er bekymret over Brendes giverglede.

- Det er vi som driver på Hellefoss, forundret over. Vi er en hjørnesteinsbedrift med 125 ansatte som driver i et ganske lite distrikt. Det har overrasket oss at man kan gå ut og love en såpass betydelig støtte til en konkurrerende bedrift, noen mil sør for oss, sa Roar Paulsrud til Dagens Næringsliv 11. august.

Se det. Mon tro hvor mye penger herr Brende har tenkt å sende til Hellefoss. Antakelig ikke stort. Og det er et kjempeproblem i norsk næringspolitikk. Vi må en gang for alle skjønne at direkte subsidier mot en enkelt aktør er konkurransevridende. Politikerne har altfor lett for å hyle i kor og bevilge penger i hytt og vær. Uten å se konsekvensene. For hvordan skal man drive papirfabrikk på Hellesjø hvis konkurrenter får almisser fra staten fordi lønnsomheten er for dårlig?

Det er mange som har opptrådt uklokt i Union-saken. Men det spørs om ikke næringsministeren har hatt det aller minst heldige utspillet. Så langt ...