Turisme uten trøkk

Rockereservat, ulvegård og bobilløype. Kan det være veien å gå for å få flere turister til Norge?

Sommerferien er over og jeg kommer tilbake fra Norge til Berlin. Knapt har jeg pakket ut av bilen før den første naboen er der for å høre om Norge. Var det kaldt? Var det vått? Var det vakkert?

- Jaja, dit må jeg reise en gang, oppsummerer han. Men det blir i år som i fjor og neste år. Han drar på billigtur til Syden eller eksotisk ferie i Østen. Norge forblir en drøm.

Nå er tyske turister blant de mest trofaste Norges-vennene, men det er fortsatt en relativt liten gruppe som faktisk tar spranget over Skagerak. En drøy halv million tyske turister er i Norge hvert år - mindre enn én prosent av den tyske befolkningen. Likevel er de, sammen med svensker og dansker, den største gruppen av besøkende i Norge.

Nå kan man spørre seg om norske fjord- og fjellveier har plass til flere bobiler. Den debatten kommer. Like sikkert som snakket om været og frykten for fjesingen hver eneste sommer. Men debatten føres på feil premisser. Problemet er ikke nødvendigvis bobilene. Det problemet kan løses med bedre veier og klarere regler for bruk av bobiler, slik det er i de aller fleste andre europeiske turistland.

Harry å handle i Norge?

Hovedproblemet for norsk turistnæring er tydeligvis at tyskerne ikke kommer ut av bilen og bruker opp pengene sine på oss. Til tross for at norske bønder velvillig stiller jordene sine til disposisjon for noen hundre kroner natten. Så lurer de på hvorfor bobilene foretrekker gratis parkering på offentlig grunn. Spørsmålet er vel snarere om nordmenn ville betalt hotellpris for å stille opp bilen sin hvis de på besøk i Tyskland kunne slippe unna med gratis parkering.

Handelsnæringen klager over at tyskerne har med seg så mye egen mat. Men ville nordmenn - som årlig legger igjen milliarder av kroner i «harryhandel» i Sverige - handlet mat i et land der prisene er 30-50 prosent høyere enn hjemme?

Dessuten er hele vitsen med en bobilferie til Norge at det er en ekspedisjon. Det er en drøm som planlegges i detalj gjennom vinteren i et lite rekkehus i en trist industriby i Ruhr-området. Drømmen om en gang å kjøre i annet enn regnfull motorveikø, fiske fritt i en stor sjø og kjenne en frisk vind i de innrøkte kinnene. Da er ikke målet å bruke penger som en full norsk Syden-turist.

Brende på banen

Næringsminister Børge Brende har nylig lagt frem en handlingsplan for å styrke turistnæringen og sikre en million nye turister til Norge. Det er et bra initiativ, men risikerer å ende som tidligere forsøk - som fordekt distriktsstøtte. For det rare er at norsk natur stadig kåres til et av verdens vakreste reisemål. Men turisttrafikken har vært temmelig stabil og har i perioder sågar hatt nedgang.

Hovedproblemet er ikke mer penger, men bedre ideer. Hurtigruten og ferjerederiene har opplevd en boom i år, fordi de har lansert nye og bedre skip, bedre samkjøring med fly og togreiser og mer fleksibel pris. Havner som Bergen, Oslo og Ålesund er fulle av cruiseskip. Men det skorter fortsatt på det som er meningen med turismen - å få gjestene til å bruke mer penger. Hvordan skal man lokke turistene ut av bobilen og ned fra cruiseskipet?

Fang en fisk

Ofte er løsningen enkel. Den boomende næringen turistfiske er et godt eksempel. Ifølge Reiselivsbedriftenes Landsforening vil omsetningen av turistfiske i Norge ligge på rundt tre milliarder kroner i år. Det er ikke mange år siden folk i næringen så på disse turistfiskerne med et smil.

Vi må satse på det turistene drømmer om - ikke det vi selv drømmer om. Norge er ikke varmt, men kaldt, vått og vakkert. Fint - da selger vi det til utbrente sør-europeere som ønsker seg vekk fra sommerens hetebølger og skogbranner.

Norge er ikke noe land for urban storbyferie - slik turistnæringen drømte om på 80-tallet. Da lanserte de partybyen Tromsø som Nordens Paris og elvebyen Drammen som Nordens Firenze. Turistene gikk neppe på den spøken mer enn en gang. Selv i storbyer som Oslo og Bergen er det naturen - fjellene rundt og fjorden i midten - som er hovedattraksjonen.

Vi må innse at folk kommer til Norge nettopp fordi det er vilt og øde. I stedet for å skyte ulven kan man lage en ulvepark slik de har gjort i de franske Alpene. I fjellene bak Côte d’Azur trekker «Alphaparc» 500 besøkende om dagen. De får se levende ulv i naturlige inngjerdede omgivelser. I et tilhørende ulvemuseum kan man lære om mytene rundt menneskets verste venn. Selv sauebondene i nærheten ser at ulven som husdyr bringer mer penger i kassa enn erstatningen for ihjelrevne sauer.

Rock og rally

Naturen er hellig for mange nordmenn, men hvorfor ikke ha litt moro i den? Rafting i elver og paragliding i lufta er blitt populært, men hvorfor ikke tilby bilrally i ulendt terreng? Rally mellom geysirer og vulkaner er et av tilbudene islandsk turistnæring tilbyr sine gjester. Hvor mange europeiske motorfans ville ikke drømme om å kjøre på «Petter Solbergs Driveway» på en støvete gjørmevei i indre Østfold?

Og hvis nordmenn absolutt vil være urbane - så sats på den største kulturelle eksportartikkelen vi har - dundrende svart dævelrock. Når ungdom fra hele verden reiser på backpacker-tur til New Zealand for å se hvor filmene i Ringenes Herre-serien ble laget - hvorfor skulle ikke rockefans fra hele verden strømme til Norge for å se omgivelsene der Dimmu Borgir, Turbonegro, Kaizer’s Orchestra, Gluecifer og Motorpsycho har fått sin dundrende inspirasjon. Disse bandene spiller årlig for hundretusener av begeistrede fans og har fanklubber i de fjerneste avkroker.

Skal Norge ha en million flere turister må vi lære oss å akseptere dem som de er - slik spanske eller greske familier i tre tiår har holdt ut med bæljende skandinaver på tur. Vi må møte dem på deres premisser - ikke våre. Spør ikke hva bobilturisten kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for bobilturisten. Så kanskje de til og med kommer ut og bruker pengene sine. I Norge.