Svarstad Haugland er en sutredame
De finnes nær sagt overalt. Sutrerne. Eller «offerne» (med o) som jeg liker å kalle dem. De sier off (med o). Stadig vekk. Hver gang det skjer noe som kan oppfattes som negativt kommer det en liten, nærmest umerkelig lyd. «Off» ...
Vi finner dem i det offentlige og i det private næringsliv. Og vi finner dem i politikken.
«Offerne» (med o) finner problemene i stedet for å se mulighetene. Og forandringer markeres med ...«off» ...
Som for å fortelle alle hvor ille de har det. Og implisitt fortelle hvordan alt egentlig var mye bedre før i tiden. Før problemene begynte å komme. Slik sprer offerne om seg og deler sine negative tanker rundhåndet med hvem det skulle være. Nesten helt umerkelig.
Så kan det hende av og til at noe virkelig går galt. Da er det lett å se hvem som er konstruktive og hvem som «offer» eller sutrer. Valgerd Svarstad Haugland er for eksempel en sutredame. Etter ni år som partileder kommer sannheten på bordet: Hun føler seg motarbeidet av fiender, venner og jeg vet ikke hva.
«Jeg er glad for at jeg ikke visste hvor problematisk dette skulle bli. For dersom jeg på det tidspunktet hadde visst at Kjell Magne skulle sittende som ledende politiker så lenge, hadde jeg aldri tatt på meg å bli partileder alt i 1995», sier Svarstad Haugland i sin nye bok. Som om det var Bondevik sin skyld at ikke alt ble som Svarstad Haugland hadde tenkt seg.
At hun samtidig bedyrer at hun har et godt forhold til den samme Bondevik, gjør det hele nesten komisk.
«Eg vart i grunnen oppbrukt før eg fekk begynt. Slik det vart fekk eg aldri sjansen til å vera nummer ein. Eg fikk ikkje den makta eg skulle ha som partileiar», heter det.
Faktum er at partilederen har gjort gjentatte brølere som har svekket hennes omdømme så vel på Stortinget som blant folk. Hun har rett og slett tatt gale beslutninger og vist liten vilje og evne til å innrømme det.
Da hun gikk ut og forsvarte den påstått voldtatte kvinnen i Medhaug-saken, viste hun en utrolig dårlig dømmekraft. Selv om Svarstad Haugland måtte mene noe annet, stemplet hun dermed Medhaug som en voldtektsmann. Slik ble saken oppfattet av svært mange. I kjølvannet av denne feilvurderingen har det meste gått utforbakke. Hadde hun lært av egne feil, kunne alt blitt annerledes. Men i stedet velger Svartsad Haugland å sutre.
Det har gått dårlig med meg. Det må være noen andres skyld. Det er Bondeviks feil. Og andre i partiet. Og pressen har vært en stor belastning, får vi vite. En tåredryppende historie ...«off»...
I stedet for å klage og sutre burde den avgåtte partileder gå i seg selv. Hva med å innrømme en feilvurdering i ny og ne? I stedet for å grave seg lenger og lenger inn i problemene i jakten på en man kan legge skylden på.
Sutring er en egenskap som ikke fører noe godt med seg. Valgerd Svarstad Haugland har vist egenskaper som gjør at hun aldri ville klart seg i en toppjobb i næringslivet. For sutring tapper krefter fra en selv og fra omverdenen. Det setter problemene i høysete og fører ikke noe godt med seg. Slik har sutringen bare forverret situasjonen. Valgerd Svarstad Haugland står som et lysende eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det.
Er du leder må du også ta ansvar for de feilene du gjør. Og helst når du gjør dem. Feil gjøres ustanselig. På alle nivåer og i alle organisasjoner. Men det å gjøre feil er helt greit. Det har kommet mye konstruktivt ut av feil. La oss bare slippe den evinnelige sutringen.
...«off»...
Knut B. Steen er Sjefredaktør i Økonomisk Rapport
Se også: www.orapp.no/steen eller www.orapp.no/leder
