Styringsvilje mot kapitalmakt

Det er ingen tvil om at EU var rede til å forplikte seg til tøffe klimakutt under klimatoppmøte i København. Forhandlingene brøt sammen fordi Kina i første rekke, delvis også India og flere industrialiserte land utenfor Europa, ikke var villige til å inngå en forpliktende avtale. Barack Obama var usikker på hvor langt han ville få med seg Kongressen. Det endte med at han gikk for en viljeserklæring istedenfor en forpliktende avtale. Det blir neppe inngått en avtale på det neste klimatoppmøtet i Mexico heller. Arbeidet med å få til en avtale har imidlertid ikke stoppet opp. Vesten må forholde seg til at man ikke vil lykkes å få i stand en avtale som sementerer de forskjellene i levestandard som preger verden i dag. Kina er tydelig på at de ikke vil begrense sine utslipp så mye at arbeidet med å heve levestandarden i eget land vil stoppe opp.

Hellas i krise

Det er mulig det ville vært lettere å få til en klimaavtale dersom verden ikke samtidig hadde havnet opp i en alvorlig finanskrise. Brannen ble slukket i fjor, men krisen er ikke over. Det er vi blitt minnet om de siste ukene med utgangspunkt i at økonomien i Hellas er i ferd med å bryte sammen. Hellas er et grelt eksempel på politisk maktesløshet.

Angela Merkel er i disse dager opptatt av å fremstå som det motsatte, som handlekraften selv. Hun vil vise både egen befolkning, de mektige finansaktørene, EU og USA at hun er rede til å ta de grep som trengs for å få kontroll over situasjonen. Hun ventet i lengste laget før hun gikk med på å stille garantier for den gjelden Hellas har pådratt seg. Til slutt innså EU at de måtte gripe inn og gi garantier. Hvis ikke kunne euroen kollapset og samarbeidet i EU i praksis bryte sammen. Når det tok tid før Merkel kom skikkelig på banen, skyldes det at velgerne i Tyskland var negative til å risikere hundrevis av milliarder for å redde Hellas.

Kutter 80 milliarder

Det er ikke bare Hellas som må kutte drastisk for å få kontroll med økonomien. I helgen varslet Merkel at de offentlige utgiftene i Tyskland må kuttes med 80 milliarder. Tilsvarende meldinger om kutt kom også fra Italia. Her vil regjeringen også gå ned i lønn for å markere overfor befolkningen at de mener alvor.

Jens Stoltenberg mener hele velferdsstaten trues dersom en nå ikke får en kontrollert nedtrapping av offentlige utgifter kombinert med at verdiskapingen øker. Det betyr at folk er mindre borte fra jobb og pensjonerer seg seinere. I Danmark er fagbevegelsen klar for å utvide den ukentlige arbeidskrisen for å bidra til at landet kommer seg velberget gjennom krisen.

Politikerne akter å styre tøffere. Da vil de sikre seg at finansaktørene ikke lager krøll i systemet, eller rettere sagt, foretar seg noe som motvirker det politikerne vil oppnå. Det er politisk vilje til å svekke finansaktørenes handlingsrom. Angela Merkel markerte dette i forrige uke ved å nedlegge forbud mot udekket shortsalg. Hun mener denne typen spekulasjon ikke har noen konstruktive effekter, men kun bidrar til å skape ustabilitet i økonomien. Ministre i flere EU land mener det ikke er i denne enden en bør begynne og tvile på effekten. Merkel vil nok ha mer av det samme.

G20-landene har et eget utvalg som overvåker finansmarkedene og som har fått i oppdrag å lage regler som sikrer at vi unngår en ny finanskrise. Saken står øverst på agendaen når lederne for G20- landene møtes i slutten av juni. Målet er å innføre standardregler for finanssektoren. Mens en venter, foretar både EU og andre lang diverse innstramninger.

Seier over lobbyistene

Barack Obama har ivret for en strengere finanslovgivning i lang tid. Før helgen vedtok Senatet en overraskende streng finanslov. Obama kalte lovforslaget «en stor seier over lobbyistene». Bankene har advart på det sterkeste mot at politikerne tar strupetak på finansnæringen. Når de har møtt døve ører, skyldes det ikke minst det som de siste månedene er avdekket rundt storbanken Goldman Sachs. Politikerne vil rett og slett ikke gjøre det mulig å opptre slik Goldman Sachs har gjort. De blåser i advarsler om de 1300 sidene lover og reguleringer de nå slår i bordet med vil svekke både finans- og aksjemarkedet. Det får stå sin prøve.

I tillegg til dette pågår det er arbeid for å ta knekken på skatteparadisene.

Om politikerne vil lykkes, er ikke godt å si. Men det er utvilsomt mye god vilje til å ta styring for å sikre at spekulative finansaktører ikke forsterker uheldige utviklingstrekk i økonomien. Men politikerne har ikke mer makt enn folket vil gi dem. Det avgjørende er derfor at folk forstår at det må stammes inn for at vi skal ha mulighet for å komme oss ut av den økonomiske krisen og legge grunnlaget for en mer stabil utvikling. Flere land må nok akseptere av en del velferdsordninger nedbygges og at enkelte får en lavere leverstandard. Alternativet er langt mer dramatisk.