Storselskapenes regjering
Mest skyld har oljeminister Odd Roger Enoksen.
Regjeringen har nok en gang vist at den tenker mer på storselskapene enn på små og mellomstore bedrifter. Oljeminister Odd Roger Enoksens (Sp) siste handling før han tok påskeferie tidligere i år, var å legge frem stortingsproposisjonen om StatoilHydro. Proposisjonen (som er et lovforslag) ignorerte eksperters anbefaling om å kreve at den nye oljegiganten selger seg ned i lisenser og går ut av operatørskap for å styrke konkurransen på norsk sokkel. Ingen slike krav kom fra Enoksen.
Siden fusjonen mellom Statoil og Hydros oljedivisjon får som resultat at de to enhetene går fra å være to til å bli én innkjøper, innebærer det at en rekke leverandører og underleverandører til oljeselskapene kommer til å miste livsviktige oppdrag. Det finnes bare én løsning på det problemet, nemlig at bedrifter må fusjonere eller være ute av business. Oljeselskapene har flere tusen småbedrifter som leverandører. Det betyr at en rekke samfunn rundt omkring i landet vil måtte se at lokale bedrifter forsvinner som selvstendige enheter. På denne måten vil fusjonen mellom Hydro og Statoil sørge for at gjennomsnittsstørrelsen på bedrifter i leverandørindustrien går opp.
Staten eier over halvparten av StatoilHydro. Dessuten betaler selskapene 78 prosent i skatt. Det sier seg selv at staten snevert sett har en fordel av at selskapet får en mer monopolaktig posisjon i forhold til leverandørene. Da blir det lettere å tyne dem. Senterpartiet, som oljeminister Enoksen tilhører, har i alle år skrytt av å jobbe for småbedriftenes sak. Her ser vi hvor mye det skrytet er verd. Det var ikke småbedriftene Enoksen tenkte på da han valgte å styrke StatoilHydros posisjon overfor leverandørene dramatisk. Enoksens StatoilHydro-vennlige oljeproposisjon viser hvor vanskelig det er at staten er landets største kapitalist og samtidig skal regulere de betingelser næringslivet skal jobbe under.
StatoilHydro vil ha operatørskap for 70-80 prosent av produksjonen på norsk sokkel, og det er operatøren som står for innkjøpene. Man må vel tilhøre Senterpartiet eller SV for å tro at mindre konkurranse (her på oppdragssiden) er bra for et marked. Enoksen har med vitende og vilje valgt å gjøre arbeidsforholdene vanskeligere for tusenvis av norske små og mellomstore bedrifter.
Mange små selskaper tenker bedre enn få store, og kreativitet vil forsvinne i de fremtvungne fusjonene som nødvendigvis må komme. Det er umulig å si hvor mye kreativitet som forsvinner. Heldigvis er det sannhet i ordtaket «om aldri så galt, så godt for noe». Det er en motkraft til det negative i den prosessen som skjer når små bedrifter tvinges til å finne seg samarbeids- eller ekteskapspartnere. Det vil utvikles en ny dynamikk som kan gi positive virkninger. Men denne motkraften er ikke satt i gang av Enoksens kjærlighet til små og mellomstore bedrifter.
