Stoppe Hagen?

Hvordan stoppe Frps fremgang, er blitt dagens spørsmål. Hagens parti bør inn i regjeringen for å la seg avsløre, lyder de forlokkende analysene. Da vil nok folk skjønne humbugen, er den ivrige påstand.

Mon det?

Best så man det i en tv-debatt (NRK 1, Standpunkt) om statsbudsjettet. Der vred statsministeren seg så det gjorde vondt også i min sofa. Over denne regjeringens første statsbudsjett, dens svennestykke, det som skulle vært dens paradenummer, dens salgsplakat, men som bare har bidratt til å styrke Kjell Magne Bondeviks fiender.

Ydmykelsen der og da, og kanskje enda verre i de påfølgende meningsmålingene, skjedde til tross for at han ble hjulpet av en ledende økonom og viktig premissleverandør for de siste regjeringene, professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo. Her var det full faglig økonomisk støtte til linjen om å spare så mange oljemilliarder som mulig i dag, selv om dette betyr dyrere medisiner for flere syke og nok en utsettelse av viktige veiprosjekter. Og Holden gikk lenger: Mannen som har gitt navn til noen sentrale økonomiske utredninger de siste årene, slo kategorisk fast at skatte- og avgiftslettelser ikke kan bidra til lavere lønnsvekst. Det viser resultatene (empirien), alt annet må være teori, sa samfunnsøkonomen som har bidratt mest til å legitimere den norske samordningen av tariffoppgjørene. Det avgjørende er ikke hva folk tjener (nivået), men hvor mye naboen håver inn (relativt i forhold til andre yrker), lyder argumentet.

Han kunne like gjerne sagt: Det er umulig å få kostnadsnivået ned for norske bedrifter ved å senke skatter og avgifter. Intet mindre.

Det er ikke rart at Norge beskrives som «annerledeslandet».

Seansen var illustrerende for det som skjer. Nok en gang ble Hagen overkjørt i en faglig diskusjon, men er på linje med «folket» som viser sin misnøye med handlingslammelsen i regjeringskontorene.

De har all grunn til å tvile på at ekspertene og de ansvarlige politikerne har dekning for sine advarsler mot å tenke selv, tenke nytt. Den nære historien har flere eksempler på at økonomiske dogmer rett og slett virker latterlige i ettertid. Husk at det bare er fire år siden landets økonomi sist måtte reddes ved en krisepakke av en Bondevik-regjering. Den gangen måtte skattenivået økes fordi kronen var for svak, for da var det stabil valutakurs som var på trendtoppen i det økonomisk-politiske Norge (nå er det hva sentralbanksjefen mener er stabil inflasjon som har føringen).

I dag må det som kjent kuttes i de offentlige utgiftene fordi krona er for sterk, og det kan ikke gis skatte- og avgiftslettelser selv om det åpenbart ville styrke konkurranseevnen til norske bedrifter.

På en besynderlig måte er de fleste politiske partier og deres utvalgte økonomer blitt fiender av en bedre politikk.

I tillegg nekter de å gjøre noe med det: Først og fremst kommer dette til uttrykk ved at man nekter å utrede mulighetene for å kjøpe (noen) varer og tjenester i utlandet, for eksempel for å bedre infrastrukturen og derved redusere næringslivets dyre transportregning drastisk. Med Finansdepartementet i spissen går de prinsipielt imot et budsjetteknisk virkemiddel!

Et utenlandsbudsjett (lite i starten) vil være noe av det første Frp ville drive igjennom om de skulle komme inn i regjeringen, og det er all grunn til å tro at dette ikke vil ødelegge landet. Snarere ville det bidra til å løse helt overhengende utbyggingsoppgaver, og være i pakt med gamle Ap-slagord om å «bygge landet». Det er i det hele tatt merkelig at andre partier har overlatt oppgaven med å videreutvikle Norge til Frp, mens de selv satser alt på finansiell sparing i utlandet. Penger på bok er blitt det eneste saliggjørende.

Nei, hvis poenget er å stoppe Carl I. Hagen, må det skje gjennom å skape en økonomisk politikk som er i samsvar med landets nyvunne handlingsfrihet.

Selv ønsker jeg at det blir «de ansvarlige partiene» som står for de nødvendige pragmatiske reformene, men frykter at Hagen lenge får råde grunnene alene. Den nære historien avskrekker.