Statoil bør privatiseres

Den siste tids rabalder om Statoils konsulentkontrakt i Iran har igjen satt søkelyset på Norges største bedrift. Vi skal ikke her kommentere den pågående etterforskningen utover å si at det helt klart er uforenlig med Statoils offisielle mål om høy etikk å inngå lignende avtaler. Men spørsmålet er hvorfor Statoil har hatt behov for å satse på såpass omstridte og risikable områder, preget av korrupsjon og alt annet enn politisk stabilitet og demokrati.

I et intervju med Økonomisk Rapport i mai erklærte daværende konsernsjef Olav Fjell at behovet for nye oljefunn har ført til økt internasjonal virksomhet. Fjells strategi var å øke den internasjonale del av produksjonen til 11 prosent neste år og opptil 50 prosent i 2012.

Vi forstår tankegangen bak strategien. Men samtidig spør vi oss hvorfor den norske stat skal eie et selskap som føler at svake vekstmuligheter i Norge rettferdiggjør risikabel satsing i utlandet.

Selv om Fjell nød stor respekt for måten han ledet Statoil på (med Iran-avtalen som det store unntaket), er det et faktum at Statoil ikke nødvendigvis er tjent med å ha staten som sin dominerende eier.

Børsnoteringen i 2001 av 18,2 prosent av aksjene tilførte milliarder i ekstrainntekter og var uten tvil det første skritt i riktig retning. Men ikke en ideell situasjon på permanent basis. Den førte blant annet til at statens dominans over Oslo Børs økte med den uheldige konsekvens det har medført.

Nå er det derfor på høy tid å fortsette veien mot ytterligere privat eierskap.

Slik vi ser det har Statoil tre alternativ.
n Fortsette som i dag, med 81,8 prosent statlig eierskap.
n Staten selger seg ned til en minoritetsnivå, slik den har gjort med Norsk Hydro.
n Staten selger seg helt ut.

Begge de to siste alternativene vil bidra til å øke dynamikken i den norske oljesektoren, som i dag preges av pessimisme over redusert produksjon, mindre leteaktivitet og for dårlige rammevilkår. Kombinert med økt effektivitet har den reduserte virksomheten ført til prognoser om sterke reduksjoner av antall ansatte i oljesektoren - fra 80 000 i dag til 50 000 om 20 år, slik vi skrev i forrige ØR.

Kombinasjonen av høyt kostnads- og skattenivå (begge blant de aller høyeste i verden) og restriktiv arealdisponeringspolitikk i nordområdene har ført til redusert investering fra utenlandske oljeselskaper, slik Finn Roar Aamodt, administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF) har påpekt (blant annet i dette tidsskriftet).

Forbedrede rammevilkår er selvsagt løsningen for å få fart på oljesektoren. Men kombinert med et salg av Statoil vil dette utvilsomt bidra til en sterk oppsving i Norges viktigste næringsområde.