Statlig eierskap? Nei, takk

Eivind Reiten, generaldirektør i Norsk Hydro, har rett når han påpeker at verdien av børsnoterte norske selskaper lider av usikkerhet om statens og politikernes rolle i norsk næringsliv. Under NHHs vårkonferanse nylig hevdet Reiten at statens dominerende rolle på Oslo Børs og utidige politiske utspill reduserte verdien av norske selskaper med mellom 20 og 40 prosent.

Vi tviler på at det er mulig å endre vinglingen til norske politikere, men en god måte å redusere skaden de påfører er å ta fra dem makten de har over diverse norske selskaper. Det gjøres ved at staten selger seg helt eller nesten helt ut av de mer enn 25 selskapene den eier i dag.

Selv om mindre enn halvparten av disse taper penger og storselskaper som Statoil, Norsk Hydro og Telenor gjør det bra, er det ingen tvil om at salg av statens aksjer ville medføre positive resultater for norsk økonomi og næringsliv.

For det første ville dette bringe inn flere hundrede milliarder kroner i inntekter til statskassen. Dette er inntekter som kunne finansiere skattelettelser og forbedringer av norsk helse- og utdanningssektor. Selv hvis staten ikke solgte seg helt ut, ville et betydelig nedsalg ha positiv verdi. Hvis staten for eksempel solgte seg ned til 34 prosent i Telenor, ville dette øke aksjeverdien med fem prosent, som en utenlandsk analytiker påpeker i artikkelen om statlig eierskap i denne utgaven av ØR.

For det andre vil det fjerne en barriere som forhindrer mange utenlandske investorer i å øke sin investering i slike selskaper i dag. Selv om Reiten, Olav Fjell og Jon Fredrik Baksaas nyter stor respekt for måten de leder henholdsvis Hydro, Statoil og Telenor på, er det ingen tvil om at den forholdsvis høye andelen av statlig eierskap - fra 42 til 82 prosent - gjør disse tre selskapene mindre attraktive som investeringsobjekter enn deres private rivaler.

Årsaken til dette er at Regjeringen har sendt ytterst forvirrende signaler om sin hensikt med eierskap. Næringsministerens trusler om å kaste styrer som ga bonus og lønnsøkninger han mente var galt er et skremmende eksempel på utidig innblanding. Samtidig har mange utenlandske investorer en mistanke om at det eksisterer en skjult agenda bak statens eierskap - en agenda som ikke nødvendigvis følger bedriftsøkonomiske prinsipper. Selv om dette benektes av både Regjeringen og de berørte statsselskapene, er mistanken nok til å svekke tilliten fra utenlandske investorer.

Men privatisering er ikke bare viktig for å få inn inntekter og øke aksjeverdien. Det er også viktig for å skape større konkurranse. Både Telenor og Den norske Bank konkurrerer med private aktører, men med den fordel at de har en rik onkel (staten) som kan sprøyte inn betydelige summer for å dekke eventuelle underskudd eller behov for rask kapital. Dette er helt klart en faktor som svekker konkurranseevnen til rivaler som NetCom og Nordea.

Et annet eksempel er SAS, der regjeringene i Norge, Sverige og Danmark til sammen eier halvparten. Selv om arbeidsminister Victor D. Norman og Konkurransetilsynet har innført en rekke tiltak som skal styrke konkurransen mot SAS (begrenset SAS bonus, fjerning av SAS som førstevalg for all offentlig bruk, etc.), er det klart at statens eierskap i flyselskapet for lengst har mistet mening. Forbrukere gagner det ikke siden SAS som oftest er dyrere og gir dårlige service enn sine private rivaler. Staten gagner det heller ikke siden flyselskapet sliter økonomisk og nærmest må ha statlig støtte og garantier for å forhindre konkurs.

Det er derfor på høy tid at Norge slutter seg til den gjeldende trend internasjonalt, der nøkkelordet er mindre statlig eierskap i næringsliv.