Spekulanter, panikk og fyrstikker
KOMMENTAR: Da oljeprisen nådde 147 dollar fatet i sommer kom de såkalte spekulantene sterkt i fokus.
Både politikere, OPEC og det internasjonale pengefondet ( IMF) mener spekulasjon var årsaken til den dramatiske prisstigningen.
Når oljeprisen senere falt like kraftig var det igjen spekulantene som fikk skylden.
Kollapsen i flere av de store bankene tilskrives også i stor grad spekulanter som satset penger på at aksjekursen i bankene ville falle.
Myndigheter i flere land kommer nå med en rekke forslag for å begrense spekulasjoner; fra å forby investeringsfond å investere i råvaremarkedet, til forbud mot finansielle produkter og måten det handles aksjer på.
Mange myter
Det er mange myter forbundet med kortsiktige investorer, eller spekulanter.
De er ondsinnede og egoistiske, og gir blaffen i om økonomien går ad undas bare de tjener penger. Men sannheten er at spekulantene bidrar til å bevare et marked for både selgere og kjøpere, og gir både privatpersoner og bedrifter mulighet til å redusere sin risiko.
Det synes også å være en forestilling om at spekulanter samarbeider for å drive priser og aksjekurser opp eller ned. Men dagens marked er så stort og konkurransepreget at det ikke er mulig.
Fingeren er blitt blant annet rettet mot pensjonsfond, statlige investeringsfond og hedgefond - fond som vanligvis bruker råvaremarkedet som langsiktig forsikring (hedge) mot inflasjon.
Superspekulantene
Bankene - og spesielt investeringsbankene - har trolig vært de største spekulantene de siste årene. Det er bankene som har investert i subprimemarkedet - gjerne med lånte penger. I tillegg har de solgt subprimelånene videre i pakker, sammen med ytterligere belåning, til investorer og småsparere som ikke ante hva de kjøpte. Investeringsbankene har hatt rolle som både investor, megler, selger og lånegiver, i tillegg til å drive utstrakt egenhandel,.
De har konstruert nye produkter slik at nærmest hvem som helst kunne investere i råvarer, og bidratt til pengeflommen i dette markedet.
Skapte oljeboble?
Det er likevel uklart i hvor stor grad spekulasjon er årsaken til de store svingningene i oljeprisen.
I juni i år hevdet den amerikanske Kongressen at andelen av spekulanter på råvarebørsen i New York hadde steget fra 37 prosent i 2000 til 71 prosent i 2008.
Nå viser derimot en ny rapport fra The Commodity Futures Trading Commission at de store fondenes handel med oljekontrakter faktisk falt med 11 prosent i første halvår i år, og at spekulantenes andel i oljemarkedet denne perioden bare var 13 prosent.
For at spekulanter skal kunne presse oljeprisen opp må de fysisk ta olje ut av markedet slik at tilbudet reduseres. Det har de ikke.
En handel har også to parter: Hvis et fond driver prisen opp hver gang de kjøper en kontrakt, må effekten være tilsvarende motsatt når de selger den igjen. I hvert fall i teorien.
Skyld i bankkollaps?
Flere land har de siste ukene forbudt såkalt shortsalg med aksjer.
Shortsalg innebærer at en investor låner en aksje han tror ville falle i verdi, selger den og kjøper den deretter tilbake til lavere kurs. Aksjen leveres tilbake til den opprinnelige eier og shortselgeren beholder differansen.
Shortsalg av bankaksjer hevdes å være en vesentlig årsak til kraftige fall i aksjekursene til flere banker og medført at finanskrisen er blitt forverret.
I et normalt marked er shorthandel med på å fastsette prisene på aksjer. Det kan avsløre legitim tvil om et selskaps finansielle tilstand. Shortselgerne har som regel en sunn skepsis til kursutviklingen og er passe kyniske i forhold til selskapenes blankpolerte pressemeldinger. De skaper en slags balanse i markedet.
Det var ikke shorthandel som fikk Bear Stearns, Lehman Brothers eller AIG til gå under - det klarte de selv.
Forbyr fyrstikker
Det amerikanske børstilsynet (SEC) undersøker nå om shortselgere har manipulert aksjekursene, blant annet ved å spre falske rykter om selskapene.
SEC etterforsker også om handelen med såkalte "Credit-Default Swaps" er blitt misbrukt. Disse derivatene er konstruert for å beskytter obligasjonseiere mot tap, men investorer kan også bruke dem til å spekulere i om en bedrifts økonomi forverres.
Det er altså ikke produktene eller måten det handles på som er problemet. Det er misbruket.
Å forby finansielle metoder og produkter vil derfor være som å forby fyrstikker i håp om at pyromaner vil slutte å sette fyr på ting.
Panikkreaksjon
Å forby forretningsmetoder og finansielle produkter i krisetid er et velkjent fenomen.
I 1734 innførte det britiske Parlamentet forbud mot shorthandel, opsjoner og futures (fremtidskontrakter) etter at den såkalte "Sydhavsboblen" sprakk, på 1890-tallet ble opsjoner og futures forbudt på børsene i USA og i India på 40-tallet ble opsjoner og futures forbudt som et ledd i myndighetenes kamp mot inflasjonen.
Dagens rop fra politikere verden over om reguleringer i finanssektoren fremstår som en klassisk panikkreaksjon.
Hvis skyld skal fordeles, bør den deles mellom banker, meglerhus og aksjonærer som de siste årene utelukkende har fokusert på kvantitativ avkastning uten tanke for risiko, myndighetene som ikke har klart å følge med utviklingen i det uregulerte derivatmarkedet, og kanskje bør media ta en del av skylden etter ukritisk dekning av en utvikling som har hatt alle de klassiske tegn på en økonomisk boble.
En revolusjon
Vi er vitne til en revolusjon i finansnæringen.
Markedet er blitt globalt, komplekst og uoversiktelig. Det vokser i et rasende tempo. Omtrent som internettet.
Myndighetene og databransjen har innsett at internettet ikke lar seg regulere. Derfor satser man i stedet på tiltak for å beskytte brukerne mot misbruk og svindlere. Ikke bare fysisk i form av brannmurer og antivirusprogrammer, men også i form av holdningsskapende kampanjer.
Kanskje er det i disse baner politikerne bør tenke når de skal vurdere sikkerheten for brukerne i finanssektoren i fremtiden.
Derivater og finansielle produkter vil trolig bli flere og flere og enda mer kompliserte. Det samme gjelder spekulanter og økonomiske svindlere.
