Snøhvit er ingen tornerose

Endelig ser gassfeltet Snøhvit ut til å bli bygd ut. Spørsmålet om utbygging av Snøhvit har vært en politisk kasteball i mange år der ulike og kryssende hensyn har hatt skiftende vekt slik at spørsmålet om økonomisk fornuft ofte er blitt skjøvet i bakgrunnen. Problemet er i korthet at feltet har feil konsistens på feil sted, vel å merke under dagens forhold. Snøhvit er et middels stort gassfelt beliggende langt fra markedet og tilgjengelig infrastruktur. Dersom Snøhvit hadde vært et oljefelt utenfor Finnmark hadde det uten tvil vært bygd ut for lengst. Dersom Snøhvit hadde vært et gassfelt i Norskehavet hadde det vært klart for utbygging om kort tid. Fra Finnmarks synspunkt kan det virke urimelig at slike hensyn skal hindre en utbygging nå, men slik er nå en gang verden. Frykten har vært at Snøhvit skulle bli en Tornerose som sover i mange år.

Særskilte skatteregler har vært foreslått som i realiteten bare ville gjelde Snøhvit. Utfallet synes i skrivende stund å bli en nedskrivning av investeringene over tre år, ikke seks år som vanlig i norsk petroleumsvirksomhet.

En ytterligere subsidiering av virksomhet og arbeidsplasser i Finnmark er ikke fornuftig for Norge, neppe heller for Finnmark. Norsk olje- og gassvirksomhet har kunnet vokse frem på grunnlag av stabile, enhetlige og forutsigbare rammebetingelser. Dette gjelder ikke minst skattesystemet.

Det ville være grunnlag for en generell innkorting av tiden for nedskrivning dersom det skulle vise seg at en rekke prospekter faller under grensen for selskapenes krav til lønnsomhet. Dette er i dag neppe tilfelle. Hensynet til petroleumsvirksomheten gir derfor intet saklig grunnlag for en «Lex Snøhvit». Hensikten med Statens Direkte Økonomiske Engasjement, SDØE, har aldri vært å la staten gå i fronten med risikofylt satsing i nye områder, men tvert imot å la staten ta en større del av grunnrenten ved en andel av brutto inntekter. Dersom Snøhvit ikke er et lønnsomt prosjekt for selskapene, bør det heller ikke være det for staten. Dette er den enkle og brutale sannhet.

Snøhvit kan med raskere nedskrivning kanskje bli et lønnsomt prosjekt. For det første øker etterspørselen etter gass sterkt i verden og ikke minst i Europa. Prisen på gass viser en langsiktig økende tendens i forhold til prisen på råolje. Snøhvits beliggenhet gjør at det eventuelt vil kunne betjene markeder i både Nord-Amerika og Vest-Europa. For det andre finner det sted en utvikling i teknologi som senker kostnadene ved transport av gass med skip. Dette gjelder nedkjøling og transport i flytende form, LNG. Blant annet i Canada er ny teknologi for komprimering av naturgass under utvikling. Eventuelt vil den kunne medføre drastisk lavere kostnader for transport av naturgass på avstander på 2000 – 4000 kilometer, samtidig som fleksibiliteten vil kunne tillate en lønnsom utnyttelse av mindre gassfelt. For det tredje kan videre gassfunn i Barentshavet ikke utelukkes, som eventuelt vil kunne gi grunnlag for en forlengelse av ledningen fra Haltenbanken. For det fjerde kan det ikke utelukkes at gassen fra det russiske Shtokmanovskoye-feltet i det nordøstlige Barentshav blir transportert ved en rørledning over norsk sokkel, med muligheter for tilknytning fra norske feltet. For det russiske gassfeltet ville det eventuelt representere en billigere transportløsning enn en ny ledning over land.

Spørsmålet om Snøhvit blir ytterligere komplisert ved motstanden fra fiskeriinteressene og miljøvernorganisasjonene. Fiskerne frykter at olje- og gassvirksomheten skal ødelegge ressursgrunnlaget og dermed inntektsgrunnlaget. Det er gode grunner til å ta fiskernes frykt på alvor, i den forstand at det settes knallharde krav til helse, miljø og sikkerhet og at bestemmelsene følges opp av en nidkjær kontroll. Her er det rom for forbedringer, blant annet ved en kontroll utført av uavhengige organer uten forvarsel på installasjonene, i tillegg til selskapenes egen kontroll. Det arktiske miljø i Barentshavet tilsier en særlig varsomhet.

Olje- og gassvirksomheten har siden 1960-årene ikke skadet grunnlaget for norske fiskerier. Ved en kombinasjon av strenge bestemmelser, god oppfølging og noe flaks har det ikke vært en eneste utslippskatastrofe. Den viktigste kilde til oljesøl i norske farvann er ikke petroleumsvirksomheten, men skipsfarten, der fiskeflåten selv trolig står for en stor andel. I den utstrekning vann fra brønnene inneholder skadelige stoffer, må det renses eller reinjiseres. Dersom fiskerinæringen på 1960- og 1970-tallet hadde fått politisk gjennomslag, ville Norge i dag ikke ha hatt noen petroleumsvirksomhet. Derfor kan heller ikke i dag fiskernes kategoriske motstand tas alvorlig. Saksforholdet er ikke «fisk eller olje», men «fisk og olje».

Mange miljøvernere synes først og fremst å drive politikk, med hensikt å fremstille kompliserte spørsmål med enkle og dramatiske problemstillinger for å vinne poenger og posisjoner. Målet er innflytelse og til dels inntekter snarere enn en saklig avklaring. Det mest groteske eksempel er at Greenpeace med grove trusler klarte å tvinge Shell til å fjerne og demontere plattformen fra Brent Spar, fremfor å senke en renset plattform i havet. Det ble underslått at fisken har tendens til å samle seg rundt faste punkter på havbunnen. Nordsjøen har fortsatt en stor fiskebestand etter to verdenskriger med omfattende senking av båter som ikke ble renset før de ble torpedert. Midlene til fjerning og demontering av plattformer kunne ha vært benyttet til mer effektive miljøtiltak på land.