Snillismen i styrene
Nick Leeson tvang en storbank i kne alene. Barings Bank klarte ikke å kompensere for et spekulasjonstap på åtte milliarder kroner, påført banken gjennom en kvitt eller dobbeltsatsing på stigende dollar gjennom et par måneder og vips var noen hundre års bankhistorie radert ut.
Det er turene rundt Finance Credit som har minnet meg om boken han skrev om sine hasardiøse bedrifter. Der forteller han om hvordan hans sjefer i Asia og London lukket øynene for hva som egentlig skjedde (milliarder i papirtap) - og drømte om kommende bonuser som stjernemegleren skulle sikre dem.
Ansvarsfraskrivelse og snillisme var bedrageriets følgesvenner.
Kapitals årvåkne og vedvarende søkelys på Finance Credit-systemet har åpnet for en lignende norsk historie. For selv om politietterforskningene knapt har lokalisert en krone, peker det meste mot at millionrullingen til Bør Børson-kloningene fra Hønefoss og Hammerfest ble drevet frem av en kollegial snillisme. Her var det «gutta på tur» og drømmen om fremtidige kakestykker som smurte strømmen av millionlån.
Så store lån at de måtte behandles i bankenes styrer - og det lenge etter at varsellampene var registrerbare for dem som kunne lese.
Det er bare det varme fellesskapets snillisme - og bruken av tunge frontfigurer/nyttige idioter på jakt etter en gratis lunsj - som kan forklare at lånekarusellen fikk fortsette.
Hygge og vennskap fikk ta plassen til profesjonalitet og kompetanse.
Ikke noe sjokk, for så vidt, at vi også har våre svin på skogen i Norge. At vi ikke er noe bedre enn andre. At dette kan vise seg å bli et mini-Enron, en svindel utført med store sveip rett foran øynene på tunge institusjoner i det norske samfunnet.
Men anledningen bør benyttes til å løfte frem debatten om de trange styrekulturer igjen. Det er ikke lenger rom for styrer preget av særkull fra NHH, understøttet av advokater som i noen tilfeller også tjener penger på å selge tjenester til den samme bedriften.
Tidvis bidrar jeg på konferanser der mangfold og ledelse diskuteres, og felles for disse opplevelsen er at de ofte blir litt preget av hallelujastemning. Det er ikke måte på hvor bra det skal bli dersom det kommer kvinner inn styrerommene (og kanskje noen antropologer og innvandrere også). Da blir det stilt kritiske spørsmål, er det blitt gjentatt til det kjedsommelige, for kvinner lar seg ikke avspise med ferdigfordøyd vare. Ja, jeg innrømmer at jeg har trukket på smilebåndet.
Men så får vi altså nok en påminnelse om at det homogene fellesskapet er det farligste, det blindeste. At andre øyne, og la oss kalle det menneskekunnskap, kanskje ville avslørt finansielle tusenkunstnere med en broket historie?
I EU har man begynt å ta dette på alvor. En ekspertgruppe har lagt frem et forslag til endringer av lovverket. Blir dette innført for børsnoterte selskaper, blir det for eksempel umulig å unngå at det utpekes uavhengige styremedlemmer - altså medlemmer som ikke representerer eierne og ikke har egeninteresser i selskapet. Disse skal også ha avgjørende innflytelse på valg av revisor og ledelsens belønning.
Ja, forslaget er faktisk så radikalt at en ser for seg at de uavhengige styrerepresentantene skal være i flertall - og altså i stand til å overstyre eierne.
Bedre eksempel på at den kapitalistiske verden er inne i en grunnleggende endringsprosess, er vanskelig å finne. Kombinasjonen av it-boblen og bedriftssvindel har sendt ledende politikere i USA og EU på en desperat søken etter tillitsskapende virkemidler. Kraftig lut er påkrevd.
Dette blir en smertefull prosess for mange maktgrupperinger. Hører dere, Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke.
Les om Unni Wilhelmsen og styreproffen Jon R Gundersen i dette nummeret. De utfordrer hverandre - og kanskje viser intervjuet med dem at dette ikke er så farlig likevel, gutter? De har en «hyggelig tone» selv om snillismen forhåpentlig er satt under press.