Sniksparing med skjønn

Det er usedvanlig at norske økonomer angriper Finansdepartementet og finansministeren, men det er akkurat det vi kan by på i dette nummeret. En overforsiktig finansminister «skjuler» milliarder som skulle vært brukt over statsbudsjettet, er påstanden fra sentrale økonomer.

Det må bety en ny start på debatten om hvordan vi skal håndtere vår nye rikdom, og forhåpentlig slutten på svart-hvit tankegangen som har fått dominere: Carl I. Hagen (som bare pøser på uten frykt for rentehopp) mot røkla (alle økonomene som sier nei til en krone til utover dagens nivå).

Hvordan er det så mulig at en rettskaffen kar som Per-Kristian Foss og hans minst like lojale embetsmenn i Finansdepartementet holder oss for en milliardnarr? Ja, flere titalls milliarder dreier det seg om. Som kunne vært brukt til å kutte helsekøer eller avgifter.

Svaret er naturligvis at dette gjøres i beste mening, og nettopp av hensyn til oss alle (les: landets økonomi). Sannsynligvis føler de trauste byråkratene at de allerede har vært for snille; at de er blitt presset til å dele ut flere milliarder fra oljefondet enn det de mener er rett og riktig.

Ja, lenge ønsket de ikke å åpne pengesekken i det hele tatt. Problemet med denne restriktive holdningen var naturligvis at milliardene aldri kom til å bli brukt.

Og det ville naturligvis ikke folk godta. Særlig de som bare hadde en for tidlig død i helsekøen å se frem imot, ville ikke forstå at pengene først skulle brukes av de kommende generasjonene.

Så før revidert nasjonalbudsjett ble fremlagt i mai i fjor, kom daværende statsminister Jens Stoltenberg med sitt doble budskap: Ja, vi skal bruke mer oljepenger, til tross for at vi tidligere advarte mot nettopp det, men nå er det slutt, og folk (og Frp) får jammen meg slutte å mase!

Handlingsregelen var født. Den slår fast at vi kan bruke fire prosent av oljeformuen (etter at prisstigningen er trukket fra) hvert år løpende over statsbudsjettet.

Drømmen var å legge oljeballen død en gang for alle. Den evige fristelsen til å forsyne seg ubegrenset skulle være historie, og Carl I. Hagen skulle få steke i sitt eget valgflesk.

Men så kan vi vise at forvaltningen av oljeformuen ikke kan reduseres til et teknisk spørsmål. For iverksettelsen av handlingsregelen gir altså et slingringsmonn på titalls milliarder hit og dit hvert år, og det er byråkratenes skjønnsvurderinger som nå gir fasiten, under dekke av at dette ikke handler om politikk. Men hva er vel mer politisk enn spørsmålet om fordeling mellom generasjoner, kvaliteten på offentlige tjenester, skattenivå osv. For hva vi gjør på disse sentrale områdene påvirkes direkte og i betydelig grad når oljeformuen blir konkret definert i budsjettmessig sammenheng:

Hvilken størrelse skal oljefondet ha når avkastningen skal beregnes? Skal gjennomsnittet velges eller inngangen på året? Og skal vi bare ta hensyn til finansformuen i fondet og glemme den oljen som ikke er pumpet opp ennå? Vokser oljeressursene videre? Hva tror vi om oljeprisen i fremtiden?

Det bakenforliggende spørsmålet er: Skal vi være så forsiktige at det i praksis er overforsiktighet?

Svaret er i alle fall av politisk art.

Det er noe unorsk over en strid på tvers av politikk og byråkrati, slik vi er blitt vitne til mellom Frp og byråkratene i Finansdepartementet. Det skal bli interessant om Carl I. Hagen vinner frem med sin kamp mot embetsmennene - slik han hele tiden tjener på å klå journalistene:

- Norge er for øvrig det eneste landet i verden hvor mediene angriper opposisjonen og taler makthavernes sak, sa han nylig til Aftenposten.

Selv tror jeg det er vanskeligere å gjøre seg populær på norske embetsmenns vegne - de er vel mer populære enn oss journalister. Men på den andre siden skal en ikke utelukke at motviljen mot å debattere oljemilliardene på en åpen måte - og samtidig nekte å utrede eventuelle kjøp av tjenester i utlandet, kan vise seg å bli et tidsskille.

For et drøyt år siden ble det ramaskrik da en økonom hevdet vi kunne bruke 30 milliarder kroner mer i 2010. I dag legges det opp til å bruke 40 milliarder mer, et bevis på hvor fort milepælene flyttes.

Det viser - om ikke annet - at det haster med politiske grep. En fondering av tilleggspensjonene i folketrygden burde være første skritt!