Smøresamfunnet

Det er ikke vanskelig å være enig i at korrupsjon er galt. De siste ukene har nyhetsbildet vært preget av en rekke saker der ordet smøring har gått igjen.

• Noen forsvarstopper var på tur med noen som jobber for en stor leverandør til forsvaret. Forsvarstoppene oppfattet dette som en privat tur, mens selskapet oppfattet det som jobb.

• Ringnes arrangerer turer for ansatte i dagligvarehandelen til Kitzbühl hvert år.

• Meglerhuset Enskilda Securities er viden kjent for sin årlige Alpe-tur med noen snes kunder på lasset.

• Nettavisens annonseavdeling var nettopp i Kenya med mediebyråer og annonsører. På safari, må vite.

• Det er full fyr i Vinmonopolet etter at det ble kjent at flere ansatte har fått i overkant mye gaver fra vin- og brennevinsagenter.

Dette er bare noen få eksempler. Alle disse sakene er godt stoff. Vi elsker å lese om hvordan andre blir tatt for mulig urent trav. Vi pressefolk kaller slike historier for «snakkiser». Det er slike saker de fleste diskuterer over lunsjbord i kantiner landet rundt. Men er dette korrupsjon?

Intet tyder på at noen av eksemplene nevnt over er ulovligheter. Det er derimot eksempler på hyggelige sammenkomster der ansatte blir behandlet særdeles godt av forretningsforbindelser. Noen vil kalle det smøring. Andre vil kalle det kundepleie. Uansett er det en interessant øvelse å finne ut hvor grensen mellom de to går. Akkurat der virker det som næringslivet har en lang vei å gå.

Her spiller pressen en viktig rolle. Stadig nye historier om dyre turer og dyre gaver er med på å tvinge frem handling fra næringslivet selv. Grenser må trekkes opp på en helt annen måte enn det som er tilfelle i mange bedrifter. Uten klare regler oppstår det smøring. Fordi de fleste av oss liker å ha det behagelig. Og fordi de fleste av oss vil kunne tenke: Jeg har jo stått på og vært flink i jobben min. Jeg fortjener jo dette ...

Skal man bli kvitt problemet, må det regler til. Helt presise regler og rapporteringsrutiner. Hvorfor i all verden er det mange selskaper som ikke har slike regler? Svaret er såre enkelt: Det er sjefen som lager reglene. Og sjefen vil jo holde muligheten åpen for en smøretur i ny og ne selv. Eller en fin julegave. For han fortjener det jo. Han er jo flink i jobben sin ...

Men historiene om smøreturer er ikke det alvorligste problemet for norsk næringsliv nå. I dette nummeret av ØR forteller vi historien om hvordan den norske leverandørindustrien til oljebransjen for alvor skyter fart. Eksportveksten av varer og tjenester er formidabel. Og det er selvsagt ikke rike land som USA og EU-landene som i økende grad etterspør vår offshore-kompetanse. Det er fattige land med store oljereserver. Land som Angola og Nigeria. Land som er blant de mest korrupte i verden.

Med Statoil-saken friskt i minne er det klart at norske eksportører her står foran en gigantisk utfordring. Ethvert styre kan bestemme at man ikke skal benytte seg av bestikkelser. Spørsmålet er bare om man har noe alternativ. Hva gjør en norsk bedrift som vil inn i Angola, når det viser seg at det bare er én konsulent i landet som kan bistå deg med å få de nødvendige konsesjonene? Og denne konsulenten skal ha to millioner dollar for jobben. Eller fem. Er det korrupsjon? Antakelig.

Det er ingen grunn til å tro at norske bedrifter i sin alminnelighet er bedre enn utenlandske. Det betyr at næringslivet bør være offensive. Og vise oss hvordan de jobber i slike land. Uten å betale bestikkelser.

Det kreves aktiv åpenhet fra bedriftene. Hvis ikke tenker vi vårt...