Sladrehank skal selv ha bank

Tine har for eksempel laget et notat som handler om hvordan konkurrenten Synnøve Finden skal holdes utenfor butikkenes hyller.

Saken dukket opp etter at pressen i lang tid har vært ubehagelig for en dagligvarebransje som opererer med skjulte kick-back-avtaler og mye annet som er vanskelig å snakke om i dagslys. Nå har LO og andre kastet seg på for å fortelle verden at Tine-saken egentlig er en avledningsmanøver iscenesatt av en eller flere av dagligvaregigantene. Eller noen andre.

Kleiv Fiskvik i Oslo LO har tatt rollen som dirigent for hylekoret som mener at Tine er utsatt for et komplott. Snille, koselige Tine. Bøndenes selskap. Det brukes ord som «drittpakker». Noen har åpenbart satt i sving en liten armé av informasjonsrådgivere som på forskjellig vis løper rundt for å spre negative historier om alle andre enn den som betaler honorarene deres. Informasjonsrådgiverne er vår tids lynavledere. Det handler om å snu kanonene mot noen andre. «Ta ikke meg. Ta heller broren min som kommer bak.»

Slik sladrer deler av næringslivet seg frem for selv å unngå offentlighet. Ikke spesielt aktverdig. Og kanskje sjokkerende for folk som i utgangspunktet tror godt om andre mennesker.

Men Fiskvik og hans koR har et poeng. Det er sannsynlig at noen i kulissene har fått frem dokumentasjonen for å skade Tine. Det er også sannsynlig at de som har gjort det på den måten enten prøver å ta oppmerksomheten bort fra noe annet, eller har en direkte nytte av at Tine stekes i eget fett. Men det forandrer ikke på kjernen i saken: Nemlig at Tine ser ut til å ha misbrukt sin egen markedsposisjon.

Hadde ikke Tine laget det mye omtalte notatet, ville det jo ikke vært noen å sladre på. Og straffen for å ikke oppføre seg skikkelig, er at man havner i pressen. Med den konsekvens at stadig flere drikker Q-melk.

Pressen er heldigvis proff nok til å se igjennom avledningsmanøvrene og finne frem til hva som egentlig skjer. Det er selvsagt ingen grunn til å frede dagligvarebransjen eller andre, selv om Tine har vært hovedsak i pressen en stund. Det ville være en fallitt dersom slike lynavledere virker over tid. Det tror jeg ingenting på.

AVISEN DAGENS NÆRINGSLIV har bidratt til å avsløre hvordan dagligvarebransjen herser med leverandørene. Det handler om skjulte avtaler og pengetransaksjoner som har satt sinnene i kok. 24. februar kunne Aftenposten melde at sjefredaktør Amund Djuve og hans kone har vært på smøretur med Storebrand. DN hadde betalt flybillettene for de to, men resten av rypejakten stod Storebrand for.

Saken er for så vidt interessant. Og beslutningen om å dra var, for å si det mildt, ikke den aller klokeste herr Djuve har tatt. Men i 2005, sladrehankenes år, var min første reaksjon på artikkelen som følger:

Hvem er det nå som av en eller annen grunn vil stille DN-redaktøren, og derved hele Dagens Næringsliv, i et dårligst mulig lys? Hvem er sladrehanken?

For oss i pressen er jo angiveriet perfekt. For det fører faktisk til at vi kan berette om stadig flere hendelser i næringslivet. Noen grove, og noen mindre grove. Slik kan forbrukerne selv dømme dem som ikke oppfører seg skikkelig.

Fallhøyden med fusking, tusking og kokkelimonke blir med andre ord stor med en gang vi i pressen viser hva som skjer.

Og sladrehankene fortsetter å sladre på hverandre. Hele tiden.

Det er et godt år for dem som ikke har noe å skjule ...