Skattepopulismen
For der hvor din skatt er, der kommer også ditt hjerte til å være , advarte Matteus. Utsagnet har ikke lenger noen udelt sannhetsverdi. Det gjelder nok for det private gods, gull og glitter vi omgir oss med. På den annen side har de færreste av oss noe hjertelig forhold til den skatten som havner i statens og kommunens kasser. Den slags skatter hater de fleste, og de gjør alt annet enn å kurre «skatten min», der de svetter seg gjennom den årlige sjølmeldingen. Minst like upopulære er de skattene og avgiftene som legges på varer og tjenester.
Alle vet at de får noe igjen fra det offentlige, som når de sender barna sine på skole eller når de selv blir syke og gamle. Men den enkelte borger vil selv betale minst mulig for godene. Denne egoistiske tankegangen står sterkere i dag enn, la oss si, for 20-30 år siden. Ikke slik å forstå at folk ga med lett hjerte før heller, men i den postindustrielle fasen vi nå befinner oss i, har det skjedd en tyngdeforskyvning bort fra kollektive holdninger og over mot en individualisme der sneversynt egoisme utgjør kjernen. Enhver er sin egen lykkes smed, og alle - uansett klasse - ruger over sitt private rom og grubler over privatgjelda.
Denne holdningsendringen er blitt overført til politikken, der vi - kort sammenfattet - står overfor en populistisk trend. Ikke slik å forstå at det uten videre kan settes likhetstegn mellom dagens partier og de klassiske populistiske bevegelsene, som de russiske narodniki (1870-tallet), People´s Party i USA. (1890-tallet) og den franske poujadismen (1950-tallet). Likhetstrekkene er likevel tydelige: Velgerne deltar mindre i det løpende politiske arbeidet; personlig lederskap betyr stadig mer enn organisasjon; velgerne krever enkle budskaper og kortsiktige løsninger, kommunikasjonen skjer i økende grad gjennom mediene, der stilen lett blir viktigere enn innholdet. Sett i dette perspektivet er Carl I. Hagen ingen enslig svale; han behersker bare glideflukten bedre enn de andre svalene.
Det tradisjonelle klassepartiets tid synes å være over. De fleste partiene ivrer etter å fremstille seg som folkepartier. Sett i dette perspektivet blir Fremskrittspartiets parole - «for folk flest» - tidstypisk. Ingen særinteresser skal tilgodeses. Det er i hvert fall slik politikerne helst vil fremstå. Men hvor uavhengige er de egentlig? Mer eller mindre velorganiserte interessegrupper fremstår som kanaler til bestemte velgergrupper, og får derfor lett gjennomslag for sine krav. Innad i partiene, derimot, har lederskapet fått større frihet til å manøvrere - fordi de organisatoriske båndene er løsere enn før. Stadig færre melder seg inn i politiske partier. De syv partiene som i 1980 var representert på Stortinget, hadde et medlemstall på 418.000, mens det tilsvarende tallet i 1999 var sunket til 237.000. Samtidig er lokallagene blitt avvitaliserte, og mye tyder på at bare en liten kjerne tar del i nominasjonsmøtene der.
Til gjengjeld er de sentrale sekretariatene, som står til lederskapets tjeneste, bygd kraftig ut - ikke minst ved hjelp av den statlige partistøtten. Disse maktsentrene står bak politikere i kampen om velgere som strømmer til og fra - alt etter hva de har å tilby. Partipressens tid er definitivt over, og med den har politikerne mistet sine lojale herolder. I stedet må budskapet selges gjennom medier som gjør politikk til en personstrid rundt lett begripelige enkeltsaker. Innenfor slike rammer lykkes den politikeren best som har personlig utstråling og som behersker formen best. Selv klesdrakten kan gi utslag i valg. Erik Solheim (SV) innså det alt på 1980-tallet, da han ville bygge opp en miljøprofil - ved hjelp av jordfarget jakke og mosegrønt slips
Den som vil fange velgere, bør helst ikke gå motstrøms. Dermed blir prinsipielt begrunnede mål for det «gode» samfunn erstattet av enkeltutspill som kun sikter mot å tilfredsstillelse umiddelbare behov. Politikk har fått et varepreg. Den som skal øke sin markedsandel i form av velgeroppslutning, må også vite å bytte ut kolleksjoner som ikke selger. Slik går langsiktigheten lett tapt. «Man har et standpunkt inntil man tar et nytt,» som Danmarks tidligere statsminister, Jens Otto Krag, en gang uttrykte seg. Vår sittende regjering prøvde å etablere en ny inntektskilde for staten, da den fremmet forslag om en omfattende ordning med moms på tjenester. Men etter hvert som velartikulerte grupper protesterer høylytt, gjennomhulles ordningen av unntak etter unntak. Partiene har nær sagt overbudt hverandre i slike unntak - for treningsinstitutter, opplevelsesparker, lotterivirksomhet mm. Mange av disse unntakene kan sikkert forsvares, men i så fall bør de begrunnes gjennom overgripende normer.
Til høsten er det stortingsvalg, og ingen må la seg overraske om mye av valgkampen kommer til å dreie seg om nettopp skatter og avgifter. Resepten på hvordan et parti skal gjøre et dårlig valg, er å konsentrere parolene om nye pålegg. Dette vet selvsagt politikerne selv. Derfor fristes de til å drive blitzkrig mot skattenivået generelt og mot enkeltavgifter spesielt - ikke minst avgifter som tunge velgergrupper mener de har krav på å slippe unna. La oss derfor - som velgere - være med på å bryte den populistiske trenden og kreve at de nominerte kan stake opp en langsiktig og helhetlig kurs. De politikerne som får vår tillit må dessuten kunne tegne et realistisk bilde av hvilke forpliktelse staten skal ta på seg, hva tiltakene vil koste, og - ikke minst hvordan utgiftene skal dekkes. Poenget er ikke her om vi skal ha en stor eller en liten stat. I dette spørsmålet vil det alltid måtte stå et slag om prinsipper. Vi velgere skal bare ikke la oss forlede av fagre løfter innpakket i glanset papir.
