Skattekommentaren: Opplyst enevelde

Det er alltid farlig å bruke private erfaringer når man skriver. På den annen side: Å drive samfunnskritikk er tidvis som å koke suppe: Man tar det man har!

Lindorff er et inkassoselskap som visstnok går godt økonomisk. Jeg har begynt å skjønne hvorfor. To ganger i det siste har jeg vært den lykkelige adressat for inkassokrav som sendes i sedvanlig stil. Gebyrer renner på hvis man ikke betaler. Fristen er knapp.

Lindorff har tydeligvis som bevisst stil at de ikke svarer på om kravene er berettiget før betalingsfristen går ut.

Først tenkte jeg at dette kan umulig være i samsvar med god inkassoskikk. Men hvorfor ikke? God ligningsskikk er slik. Skattebetalingsloven § 30 er entydig: Mener skattyter skattekravet er uberettiget, skal hun likevel betale innen fristen.

Så Lindorff kan i grunnen med full rett si: Vi opptrer ikke verre enn den norske stat.

Utfallet av den første saken med Lindorff var tankevekkende. En lakonisk melding kom om at det hele berodde på en feil. Fordringen var betalt i tide. Ordet beklager hadde ikke funnet sin vei til standardbrevet - det skriver heller ikke skattemyndighetene så ofte, selv om de har blitt bedre. Men det sto, rimelig asymmetrisk: «Saken blir med dette avsluttet her hos oss, uten rapportering til kredittopplysingsregistrene.» Storebror er etter deg, og neste gang!

Rett etter kom et nytt krav fra Lindorff. Denne gang viste det seg at det var tull fra ende til annen. De hadde tatt feil person! Til tross for løfter om det motsatte, er pengene for det siste kravet fortsatt ikke betalt tilbake. Men de kommer nok. Man kan jo gå til inkasso!

Lindorff er et stort selskap. Hvordan kan de offentlige myndigheter som er inne i bildet, Kredittilsynet og Datatilsynet, tillate et selskap som kan se ut til å ha problemer med å stave ordet kvalitetssikring, holder på slik med trusler og registre der det virkelig vil være uheldig for en del av oss å havne? Undersøker man kvalitetssikringsrutinene i slike selskaper, eller er de fri til å opptre som en form for private skatteinnkrevere uten annet mål enn store overskudd? Er det slik offentlige myndigheter og regelverk har gitt modell for at vi skal behandle hverandre her i landet.

Et annet eksempel: Jeg kjenner ikke Warren Buffett, men har merket meg ikke bare hans fantastiske evne til å tjene penger, men også at han, så langt jeg har lest, ikke har vært anklaget for uetisk opptreden. Det er godt gjort å være så tett innpå milliarder man også forvalter for andre, og ikke falle for fristelsen.

Sikkert har flere med meg næret et håp om at Skagenfondenes ledelse kunne ha noe slikt ved seg. De er fantastisk gode stock pickers. Men Adam var ikke lenge i paradis og Lurve-Lars kom fort frem. Skagenfondene har en prestasjonsdel av forvaltningsgebyret beregnet ut fra hvor mye de slår en indeks. Dermed kan forvalterne tjene gode penger, også når innskyterne taper. Om det er litt uetisk, er det ikke verre enn mye internasjonalt.

Men den siste vrien fra Skagenfondenes forvaltere er utrolig. De forvalter som kjent milliarder, og en prosent ekstra av f eks fem milliarder, er kr 50 mill. Selv om forvalterne allerede har tjent hundrevis av millioner, så har de ikke klart å lære seg en rikmannslekse: En stor glede ved å være velstående er at du kan opptre moralsk. Så man forandrer spillereglene også overfor dem som har tegnet sin andeler på andre premisser. Nå skal suksessgebyret beregnes daglig. Skjønte du hva som stod der, så lo du: Kursen er 100 1. jan og 100 31. desember. Men hver dag gjennom året har den svingt. Hver dag kan forvalteren dermed tjene penger på innskytere som ikke har fått øket sine verdier i det hele tatt.

Patetisk å verdsette sin egen respekt i andres øyne så lavt.

Men dette er det foruroligende spørsmål: Hvor er Kredittilsynet? Skagenforvalternes, etter min mening, form for røveri ved høylys dag må være godkjent. Kredittilsynets folk er ikke dumme. Men de kan være gode sosialdemokrater, lik deres leder, og dele det samfunnsperspektiv at de som investerer i fond, får ha det så godt. Der ute er kapitalistenes jungel. Vil du inn i den, er det ditt problem. Ingen vanlige skatteytere skjønner lenger de skattereglene stortingsrepresentantene gir. Hvilken rett har man til å kreve at man forstår aksjefonds forvaltningsgebyrer?

En annen artig vri på det norske finansmarkedet er SEB-bankens fond. SEB.no fortteller at du som nordmann må betale 5 prosent download-fee. Ifølge SEB.se er avgiften 0 prosent. Norsk personnummer og bostedsadressse gir neppe rett til å kjøpe andeler med svensk avgift.

Kanskje kunne ikke Kredittilsynet gripe inn overfor dette like lett som overfor Skagenfondenes uoversiktlige gebyrer. Men noe kunne de nok ha gjort. Likevel: SEB-banken oppfører seg ikke dårligere overfor norske borgere enn den norske stat. Norske passgebyrer skal f eks opp til tre eller fire ganger svensk nivå. I dette landet suger man hverandre så godt man kan: Og da ikke på den gode måten!

Ole Gjems-Onstad (www.skattekurs.no) er professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI og fast skattekommentator i Økonomisk Rapport.