Skattekommentaren: Opphev arveavgiften

Benjamin Franklin er tillagt det berømte utsagn: Intet i verden er så sikkert som døden og skatter. Borgere av en moderne verden har også vent seg til at døden er nok en skatteutløsende begivenhet.

Men her ligger ikke Norge på en skattetopp internasjonalt. Statens inntekter av arveavgiften har de senere år vært i overkant av kr 1 mrd og utgjør 0,2 prosent av samlede skatte- og avgiftsinntekter.

Den gode nyhet er at arveavgiften dermed ikke utgjør en provenyfelle for staten. Den kan oppheves uten å rasere velferdsstaten.

Den dårlige nyheten er at arveavgiften utgjør et ubrukt inntektspotensiale for den finansminister som er sulten nok. Den tidligere finansminister for Høyre, Arne Skauge, viste i NOU 2003:9 at han er en slik forhungret sjel. Forslagene til Skauge-utvalget la vekt på at «provenyet fra arveavgiften økes over tid».

Trøsten for de engstelige døende er at dette forslaget sannsynligvis befinner seg i den samme avfallsbøtta i Finansdepartementet som det meste av de andre artighetene Skauge pønsket ut.

I dag er den norske arveavgiften paradoksal. Den er, etter min ringe mening, den mest urettferdige av de norske skatteformene.

Enkelt sagt: I Norge betaler man arveavgift hvis man overtar mors og fars leilighet, rekkehus eller villa. Man slipper, eller betaler bare smuler, hvis man arver milliarder.

Norge er et utdannelsessamfunn. Pressen omtaler seg selv som en fjerde statsmakt som virkelig følger med. At norsk arveavgift er så urettferdig, er rett frem etter reglene. Bestemmelsene er beskrevet i en hver lærebok. Når man orienterer om denne verkebyllen i norsk skatterett, er responsen fra et velutdannet publikum likevel et unisont: Jøss, sier du det!

Utgangspunktet i norsk arveavgiftsrett er at eiendeler skal verdsettes etter markedsverdi. Arver man mors og fars bolig på beste vestkant i Oslo, og huset er verdt kr 7 mill, vil man nok prøve seg med en verdsettelse på kr 4-5 mill, og stort sett slippe unna med det. Men likevel, arveavgift på opp til 20 prosent (eller 30 prosent hvis det er besteforeldre), skal betales.

Skulle en rik person arve en bolig verdt kr 100 mill, må verdsettelsen igjen ta utgangspunkt i boligens verdi (med noen forsøk på å komme seg litt ned i verdi). Så hva er da forskjellen mellom rike og mer vanlige folk i forhold til arveavgiften?

Jo, rike folk arver i det vesentlige ikke boliger og eiendeler som verdsettes til omsetningsverdi. De arver andeler i selskaper som eier forretningseiendommer, virksomheter mv. Og for selskapsandeler gjelder helt andre verdsettelsesregler. Der tar man utgangspunkt i de såkalte ligningsverdier. Enkelt sagt: Det blir null eller svært lave verdsettelser. Treffer du noen rike personer som klager over arveavgiften, trenger de psykiater, ikke skatterådgiver. Og tenker du deg om, har du i grunnen hørt svært få rike personer klage over den norske arveavgiften. Tvertimot, de overfører milliarder til umyndige barn (ut fra common sense utrolig uklokt gjort som foreldre) i frykten for at den paradisisk milde arveavgiften skulle bli skjerpet.

For ledere i SV, og tidligere finansminister Arne Skauge, er løsningen på dette enkel: Sett opp verdsettelsen for selskapsandeler til omsetningsverdi. For oss som ikke trives i den barnehagen, men lever i virkelighet der vi forsøker å lære av erfaring, er svaret like greit. Hele etterkrigstiden og internasjonale sammenligninger viser at det får man ikke til. Man klarer ikke å ramme de store bedriftsformuene med harde arveavgiftsbelastninger. Det ville kvele virksomheter ved å tvinge til salg eller uforsvarlige gjeldsopptak for å skaffe likvider til å betale. Det kjære Arbeiderpartiet hadde makten i mesteparten av etterkrigstiden. Formelt sett var da arveavgiften mer rettferdig. Men de rike tilpasset seg. De bare måtte bruke sine skatterådgivere mer aktivt. - Og dette visste Ap’s ledere. Men det var så greit å gi inntrykk av å ha en arveavgift som var mer rettferdig - på papiret.

Så løsningen er enkel, selv om den ikke er SV’s eller Arne Skauges: Opphev arveaviften. Ta konsekvensen av at den aldri har fungert etter intensjonen. Provenyet betyr lite. Den slår også inn på for lave nivåer: Allerede etter kr 250 000 skal det betales arveavgift, dvs etter å ha arvet en toilettskål på Majorstuen i Oslo.

På lang sikt har politikerne et ansvar for å motvirke skattetretthet. Foreløpig er det ikke så mange som forstår hvor urimelig arveavgiften er. Men vi lever i et utdannelsessamfunn. Sammenhenger blir avdekket. Og da blir folk flest leie. Ingen liker sannheten om arveavgiften, og ingen får øket sin skattebetalingsvilje av å høre den. Å oppheve den norske arveavgiften er å skape en bedre verden uten at det koster for mye.

Da er det verre med formuesskatten. De siste tiders rentefall er i ferd med å gjøre denne konfiskatorisk for en del vanlige sparere. En eldre slektning fikk beskjed om at hennes honnørkonto hadde 0,15 prosent rente - en skikkelig honnør til banken! Med renteskatt 28 prosent, formuesskatt allerede etter et - latterlig lavt - beløp på kr 120 000, der satsen etter kr 540 000 når den maksimale på 1,1 prosent, og inflasjon på 2 prosent, er resultatet uanstendig. Men her sitter politikerne i fellen. Formuesskatten gir kr 8 mrd. Det er så lønnsom uanstendighet for politikeren å ta småsparerne hardt, at her er gode råd dyrere.