Skattekommentaren: Norges dummeste skatteregel

FINANSKOMITEENS INNSTILLING om Skattereformen 2004-2006 (Inst. O. nr. 10 2004-2005) er skremmende lesing.

Innenfor et så kontroversielt fag som skatterett må man godta at det er masse uenighet. Mye verre er stillhet.

Igjen og igjen svarer finanskomiteen «ingen kommentar» når de blir spurt om kontroversielle punkter i Inst. O. nr. 10. Innstillingen er bygget opp slik at man for hvert punkt gjengir Finansdepartementets synspunkter i Odelstingsproposisjon nr. 1. Deretter kommer det lakoniske «Komiteen slutter seg til ...» eller «Ingen kommentar».

Fagfolk og lobbyister som har arbeidet mot Stortinget under prosessen frem mot lovvedtak, er til dels rystet over mangelen på innsikt. Stortingsrepresentantene synes ganske enkelt ikke å forstå elementære sider ved skattesystemet.

DET ER IKKE ALLE GITT å interessere seg for skatterett. På Stortinget er det masse lærere og andre offentlig ansatte. Hvordan kan man med rimelighet kreve innsikt i skatterett av dem? Men forutsetningene for systemet bryter sammen dersom de som vedtar reglene ikke skjønner det de fastsetter.

Innenfor skatteretten er resultatet at stortingsrepresentantene blir sterkt avhengige av Finansdepartementets embetsverk. For Finansdepartementet går det - naturlig nok - prestisje i et forslag når det er offentliggjort i en Odelstingsproposisjon. Selv om det kommer relativt godt funderte faglige innvendinger, vil Finansdepartementets representanter helle i retning av å forsvare sine forslag. De er avhengige av en viss tillit blant stortingsrepresentantene også ved neste proposisjon. Den svekkes hvis man litt for lett trekker seg i forhold til fremlagte forslag.

De psykologiske mekanismer hos stortingsrepresentantene er enkle å leve seg inn i. Reglene er kompliserte, de forstår dem ikke, lobbyistene protesterer, sindige, hyggelige og tillitvekkende personer fra Finansdepartementet med presumptivt høy innsikt innestår for at forslagene er gode og lobbyistene tar feil. Stortingsrepresentantene føler vel at det ville være farlig å avvike fra den trygghet departementet representerer.

Ett av mange tydelige eksempler er det jeg har tillatt meg å kalle Norges dummeste skatteregel. Hvis en person har penger til gode i et aksjeselskap, skal man fra 2006 hver måned kontrollere saldoen og beregne om renten overstiger den såkalte skjermingsrenten. Målet er å se om aksjonærer forsøker å lure penger ut av selskapet som egentlig er skattepliktig utbytte, men som man kaller rente.

I den nye bokføringsloven skal bøkene gjøres opp tertialvis, dvs. hver fjerde måned. I forhold til renteregelen skal man i stedet avstemme hver eneste måned. Dette er Finansdepartementet på sitt verste. I jakten på en siste «lur» skattekrone oppstiller man regler som tatt på ordet ville medføre masse bryderi. Skjermingsrenten for fordringer skal fastsettes hver måned. Når man regner på dette, ser man at det kan dreie seg om for eksempel 6-7 skattekroner per måned dersom renten på en fordring på 100.000 kroner forandrer seg med 0,25 prosent. Dette er nærmest promiller av hva det vil koste den næringsdrivende å la regnskapsførere og revisor kontrollere dette. Man burde i det minste hatt minsteterskler på en million kroner i utestående, og ha knyttet an til bokføringslovens regler om tertialsvis avstemning mv.

Disse problemstillingene burde ikke være vanskelige å forstå. Det er ikke særlig teknisk skattejus. Men finanskomiteens engasjement er som stillheten i Tut-ankhamons grav: «Ingen kommentar».

I PRAKSIS VIL IKKE Finansdepartementets fanatisme rundt renteregelen eller Stortingets ukyndige likegyldighet spille noen rolle. Enhver sindig skatterevisor - og dem er det en del av - vil «bla videre» der det dreier seg om bagatellbeløp. Skatteyterne vil også la være å fastsette renter på mindre utestående slik at man unngår hele problemstillingen med for høye renter. Men for dem som trodde at man som skatteyter betalte Stortinget for å ta stilling til lovene, er det et tankekors.

Skattereformen har på den ene siden en del rigide detaljregler. På den annen side åpnes en låvedør: Fritaksmetoden. Norge får et av verdens frieste regelsett om at aksjer kan selges skattefritt fra selskaper. Det spiller ingen rolle om det dreier seg om mindre aksjeposter og ren daytrading med aksjer som har vært eiet kort tid.

Flere har uttrykt betenkeligheter ved fritaksmetoden. At Stortinget likevel vedtar, er en del av den demokratiske prosess. Det urovekkende er at innstillingen ikke gir inntrykk av at problemet er forstått.

Dermed kan man om kort eller lengre tid stå overfor det vanlige medieskuespillet. En journalist finner ut at en av Norges kjente investorer har tjent 100 millioner kroner i aksjegevinster siste år. Journalisten ser også at handelen har skjedd gjennom et aksjeselskap og at skatten dermed er blitt null kroner. En av de mange stortingsrepresentanter uttaler: «Dette er et smutthull.» Han forstår ikke at det dreier seg om låvedøren han selv har åpnet - tross mange advarsler.

Et resultat av stortingsrepresentantenes manglende innsikt er at de ikke ser konsekvensene av sine egne vedtak. Når man ikke forstår hva man vedtar, kan det bli vedtatt mye rart (jf. delingsreglene som i sin tid ble kalt «juvelen i skattekronen» og nå nærmest er blitt den verste utvekst på møkkahaugen). Et annet resultat er manglende stabilitet. Skattereglenes levetid blir til neste mediestorm.

Noe annet er at skatteyterne må innse at de i forhold til Stortinget er «on their own». Slik Stortinget nå fungerer kan det på mange punkter være bortkastet tid å forsøke å ta opp noe.