Skattekommentaren: Egen pensjonssparing – irrasjonelt?

Det er ikke så mange fradrag igjen for norske lønnstagere. En del trøster seg med fradraget for premie til egen pensjonsforsikring. Men er individuell pensjonssparing for mange en rituell og irrasjonell øvelse?

Man kan kreve fradrag for inntil kr 40 000 i årlig premie til egen pensjonsforsikring.

Et første kontrollspørsmål: Vet man hvilken skatteverdi fradraget har? Mange skattytere tror fortsatt at et fradrag har en verdi lik marginalskattesatsen. Men fradrag for lønnstagere har maksimal skatteverdi 28 prosent. Man får kun fradrag i alminnelig inntekt. Trygdeavgift og toppskatt kan ikke reduseres med fradrag. Mange fradrag har for øvrig null skatteverdi fordi de drukner i minstefradraget som er maksimalt kr 57 400. Dette gjelder imidlertid ikke premie til egen pensjonssparing. De kr 40 000 i premie kan ha en skatteverdi på kr 11 200.

Neste kontrollspørsmål: Vet spareren hva hun vil få i pensjon fra folketrygd og eventuell tjenestepensjon? Vet man ikke det, fremstår egen pensjonssparing som tåkehandling.

Selv med modernisert folketrygd, er det slett ikke vanskelig å gjøre seg opp en omtrentlig mening om hva man vil få fra folketrygden. Enkelt sagt: For lite. De som tjener mellom 6 G og 12 G (ca kr 350 000 - 700 000) vil ha en årlig pensjon fra folketrygden på kr 200 000 - 235 000. Under disse lønnsnivåer beveger man seg etter hvert ned mot minstepensjonen på kr 105 000. Til tross for alt styret rundt de «store» kuttene i modernisert folketrygd: Det er omtrent her det ligger. Skatten er ca 5 prosent lavere (trygdeavgiften går fra 7,8 prosent på lønn til 3 prosent på pensjon).

Mange i privat sektor har ikke supplerende tjenestepensjonsordning. Med bare folketrygd blir det smalhans. Man trenger supplerende sparing. Da kan egen pensjonsforsikring være et alternativ.

Men mange av dem som har egen pensjonsforsikring, har også tjenestepensjon. Er man offentlig ansatt, kan man igjen bruke helt enkle tommelfingerregler. Svaret er kort og godt: Pensjonsordningene for kommunale og statlig ansatte med full opptjeningstid (30 år hvis man er offentlig ansatt når man går ut i pensjon) er så gode at for de fleste kan supplerende egen pensjonssparing bli bortkastede penger.

Offentlig ansatte har rett til 66 prosent av sluttlønn. De nyter selvfølgelig også godt av fallet i trygdeavgiften slik at de etter skatt har en pensjon som kan sammenlignes med en lønn lik over 70 prosent av det de hadde siste året før pensjonsalder.

Har man stelt seg fornuftig, vil dette for de fleste oppleves som mer enn rikelig. Som pensjonist bør man være ferdig med boliggjeld og forbruksgjeld. Det er heller ikke uten videre klok manns eller kvinnes handling å investere i nye boliger eller landsteder når man skal ut i pensjon. Det skrittet bør man ha forberedt tidligere. Ikke mange kan regne med evig liv. Det tar to-tre år å etablere seg i noe nytt. Man kjenner ikke helsen.

Selv om politikerne etter hvert skulle klare å stramme noe inn i de usolidariske offentlige bruttopensjoner der et hvert kutt i folketrygden bare er andre skattebetaleres problem, vil hovedkonklusjonen neppe endre seg. Lever du rimelig greit på din lønn som offentlig ansatt, vil du normalt oppleve at du har nok med din offentlige pensjon. Du kan jevnlig sitt på brun kafé med både barn og barnebarn rundt deg.

For dem med private tjenestepensjonsordninger, kan bildet være annerledes. Tradisjonelle ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger kan gi 60-66 prosent av lønn i samlet pensjon, men her endres for tiden mye med overgang til innskuddspensjoner mv. Poenget her er enkelt: Regn på samlet pensjon etter skatt før det tegnes egen pensjonsforsikring.

Foruten de som ikke har tjenestepensjonsordning, en stor tapergruppe i Norge pensjonsmessig, er de som har skiftet jobb. Her kan regnestykkene være vanskelige, men de bør gjennomføres. Såkalt oppsatt pensjon for den som har gått ut fra det offentlige, og fripoliser i det private, kan gi langt mindre pensjon enn man tror. Det er kanskje for sterkt å si at forsikringsselskapene har lurt forsikringstagerne gjennom sine beregninger av fripolisebeløpene. Men få som har skiftet jobb, vil glede seg over sine pensjoner fra tidligere arbeidssteder.

En negativ side ved pensjonssparing er dens bundethet. Inntil man når pensjonsalder, legges pengene inn i en sort boks. Mange vil f eks gjerne vil hjelpe neste generasjon når denne er i etableringsfasen. Når det første barnebarnet ser dagens lys, spørs det om ikke seniorgenerasjonen bør gå i tenkeboksen: Hva er det vi nå eier som vi helt sikkert ikke trenger selv. Hvordan hjelpe den generasjonen som nå skal føre slekten videre, og som i de neste 10-15 årene virkelig vil være presset økonomisk?

I denne situasjonen kan man ikke stikke hånden inn i den krukken som heter pensjonspremier. Når de midlene frigis, er neste generasjon gjerne kommet seg inn i en mer etablert fase der behovene ikke er like skrikende.

Pensjonsmidler er også låst hvis man kommer på sykehjem. Da tar det offentlige 85 prosent av det som er igjen etter skatt. Pensjonsrettigheter kan ikke, til forskjell fra bankinnskudd, vippes over på neste generasjon.

Endelig: Mange vil merke at behovet går drastisk ned fra rundt 75 år. Da er pensjonen de facto sparing for arvingene - men for sent.

Fradrag for pensjonspremier kan se fint ut på selvangivelsen, men fyller ikke uten videre fornuftige formål i ens egen alderdom.

Ole Gjems-Onstad (www.skattekurs.no) er professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI og fast skattekommentator i Økonomisk Rapport.