Skattekommentaren: Det Store Pyramidespillet

I Norge er pyramidespill forbudt for folk flest. På Stortinget er pyramidespill tillatt.

Folketrygden er Norges uforsvarligste pyramidespill. De brutale tall Pensjonskommisjonen legger frem i NOU 2004:1 viser at pyramiden bryter sammen. Spørsmålet er ikke om, men når. Fremskrivninger av befolkning og yrkesaktive viser at det er en omvendt pyramide.

Allerede i dag utgjør Folketrygdens pensjonsutgifter (alder, ufør og etterlatte) 30 % av de totale, offentlige utgifter i Norge. Endres ikke folketrygden, anslås utgiftene til eldre (alderspensjon, helse og omsorg) i 2050 til 21,3 % av bruttonasjonalproduktet. Med offentlige utgifter i overkant av 40 % av BNP, kan over 50 % av det offentliges utgifter i 2050 gå til alderspensjon og eldreomsorg i vid forstand. I tillegg kommer utgiftene til uførepensjonistene som i dag teller 300 000. Endres ingenting, kan over 60 % av det offentliges utgifter i 2050 være bundet opp til pensjonister og helse- og omsorgstjenester for eldre. Et produktivt samfunn der mange yrkesaktive vil trives! Hva med litt skolegang eller forskning - eller en barnehageplass?

Denne pyramiden velter, og sammen med den de teoretiske ideologier som fortsatt insisterer på at dette skal gå. Det er bare å sette opp skattene, må vite.

Et annet tall som viser hvilke ville veier landet er inne på - blindet av velmenende ideologi som ikke skiller mellom tall og meninger: Folketrygden er ikke fondert. Den er basert på et pay-as-you-go-prinsipp eller et utligningssystem. Dagens yrkesaktive har ikke sørget for et system der deres fremtidige pensjoner foreligger innbetalt. Folketrygden er en gigantisk regning til fremtiden.

Statens samlede pensjonsforpliktelsler gjennom folketrygden utgjør nå kr 3 700 milliarder - kr 3 700 000 000 000. Dette uvirkelige tall kan brytes ned til noe mer konkret som gjør at enhver med sans for praktisk økonomi nærmest får vondt i magen. Betalte hver yrkesaktiv nordmann inn kr 1 200 000 til folketrygden i engangspremie, ville den være fondert. Trekker man fra Petroleumsfondet, kan man redusere innbetalingen med 23 %.

Pensjonskommisjonen trekker den naturlige konklusjon. Dette har allerede gått så langt at fondering ikke lenger er et alternativ. Folketrygden er per definisjon et pyramidespill der fremtidige generasjoners betalingsvilje avgjør. Det kan være mange gode grunner til at et pensjonssystem bør være utligningsbasert og ikke fondert. Men den debatten er ikke lenger vår. Ungene må betale.

Fremtidige generasjoner vil spørre: Hva slags galskap er dette: Den generasjonen som levde i Norge på et tidspunkt da landet hadde svimlende inntekter skal løpe fra regningen og overlate den til oss? Inntekter - skapt ved å tømme ut naturressurser og selge arvesølvet!

Trygderettigheter har et visst grunnlovsvern. Men det er begrenset og Grunnloven kan eventuelt endres. To tredelers flertall avvikler tvangstrøyen. Våre barn og barnebarn kan bli sinte nok til det når de mottar dette frekke kjedebrevet.

Pensjonskommisjonen foreslår innstramninger i dette vilt galopperende systemet. Kommisjonen går ikke langt nok. Men et sted skal man begynne. Vedtatt blir antagelig at antatt øket levetid for nye årskull skal slå ut i lavere årlig pensjon (delingstall). Fra pensjoneringstidspunktet skal pensjoner ikke lenger reguleres på nivå med lønnsutviklingen, men som en kombinasjon av pris- og lønnsutvikling. Disse to fornuftige tiltak betyr en del penger.

Norske politikere har vært som en drunken sailor. Innføring av AFP var det motsatte av det landet trengte: Når levealderen stiger, kreves ingen Einstein for å se at pensjoneringstidspunktet må utsettes, ikke fremskyndes. Men vedtak om pensjoner har vært inne i en politisk tåke der man har lagt kalkulatoren bli hjemme. Det har ikke dreiet seg om tall, men om hvor snill man er. Fagforeningene har nå uttalt seg som om AFP dreier seg fremforhandlede rettigheter mellom partene i arbeidslivet. De benekter at festen finansieres langt på vei av skattebetalerne.

Pensjonskommisjonen er for veik når den omtaler offentlig ansattes tjenestepensjonsordninger. Offentlig ansatte kan ha rett til en offentlig finansiert pensjon som er dobbelt så høy som de høyeste pensjoner etter folketrygden. Trekker man inn skattefordelene, nærmer den høyeste pensjon for kommunalt og statlig ansatte seg noe som tilsvarer kr 500 000 i lønn. I tillegg har de offentlig ansatte sikret seg at de ikke skal rammes av nedskjæringer i folketrygden (bruttoprinsipp for pensjoner). Pensjonskommisjonen delegerer dette til å avgjøres av partene i arbeidslivet (les veto for LO).

Debatten om pensjonskommisjonen avslører LO’s sanne ansikt. Disse unaturlig høye offentlige pensjoner forsvares som et spørsmål om rettigheter i arbeidslivet, mens de statsansattes pensjoner betales av alle landets skattebetalere.

Det kan gå mot et Ap/SV -valg i 2005. Stoltenbergs populistiske uttalelser om pensjonsreform som han vil ha til valgsak, viser at han mangler den rygg en reform av denne type trenger. Stoltenberg er veik i forhold til LO. LO er i pensjonsspørsmål en destruktiv og reaksjonær motkraft til de radikale inngrep folketrygden behøver for å gjøre den livsdyktig.

Norge får en modifisert pensjonsreform. Om få år er det nødvendig med en ny. Bare forberedelsene til den svenske pensjonsreformen har, så langt, kostet kr 2 milliarder i administrative kostnader. Reglene blir lappverk på lappverk av nye regler med uendelige overgangsperioder.

Norge er ikke modent for den pensjonsmedisin landet trenger. Ens standpunkt til pensjonsregler er fortsatt for meget et spørsmål om ideologi og hvor snill man er, og ikke det basale: Hva koster dette - fremtiden? I mellomtiden bør Pensjonskommisjonens tall inn i skolen. Unge mennesker må gis grunnlag for å forstå den felle denne pyramiden er. En pyramide som bryter sammen, er en katastrofe. En ombygging kan man lettere leve med. Men en pensjonsreform som er lojal mot fremtiden, krever et oppgjør med et gammelsosialistisk LO som tilhører fortiden.

Ole Gjems-Onstad (www.skattekurs.no) er professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI og fast skattekommentator i Økonomisk Rapport.