Skattekommentaren: Aksjeselskapslandet

«Alt som går opp, kommer ned.» De som sa dette, har ikke hørt om merverdiavgiftssatser. Mva-satsen var 20 % i perioden 1970-1993, så ble den øket til 22 % og videre til 23 % i 1995 og 24 % fra 2001. Totalt er merverdiavgiften anslått å gi 139,3 mrd kr i inntekter for staten i 2005. Det er nær 6 mrd kr per prosentpoeng. Den finansminister som vil redusere mva-satsen med ett prosentpoeng, må stramme inn med 6 mrd kr.

Det vil være lettere å flytte Dovre.

Dermed etterlater Regjeringen Bondevik en satsøkning man nærmest må kalle en strukturendring i form av et varig øket skattetrykk.

I argumentasjonen fra Regjeringen Bondevik heter det at man vil dreie fra skatt på arbeid til skatt på forbruk. Man vil skape et mer nøytralt skattesystem der kapital og arbeid beskattes mer likt.

Sannheten er at man lager et aksjeselskapsland der alle med høy inntjening snarest mulig må legge sine inntekter inn i aksjeselskaper. Denne type skatteplanlegging har aldri vært gunstigere. Forskjellen mellom beskatning av hvermansen og velstående investorer vil i praksis aldri bli større enn nå. Dette er ikke tilsiktet, og skyldes ikke Høyre-politikk - heller et fravær av det.

Det forbausende er hvor lite regjeringen gjør med skatten på arbeid. Mye har vært sagt om reduksjonen i marginalskattesatser. Personlige næringsdrivende som tjener mer enn kr 943 200, står overfor den betydelige satsreduksjon på 1,1 %, fra 55,3 % i 2004 til 54,2 % i 2005. Don’t spend it all at once! Fra regjeringens side fremheves reduksjonen i den øverste toppskattesatsen fra 19,5 % til 15,5 %. Men denne reduksjonen på 4 prosentpoeng oppveies for næringsdrivende med høy inntekt av at deres trygdeavgift øker fra 7,8 % til 10,7 %, dvs med 2,9 %, slik at nettoreduksjonen av marginalskattesatsen blir 1,1 %. Dette skyldes at regjeringen vil fjerne knekkpunktet ved 12 G (kr 705 456) der næringsdrivendes trygdeavgift reduseres fra 10,7 % til 7,8 %.

For lønnstagere er reduksjonen av toppskattesatsen med 2,5 % i det første trinnet (fra 13,5 % til 11 %), og med 4 % i det neste trinnet, mer reell. Arbeidstageres marginale skattesats reduseres fra 55,3 % til 51,3 %. Imidlertid beholdes det ekstra trinn på arbeidsgiveravgiften ved lønn over 16 G. Arbeidsgiveravgiften kan dermed fortsatt bli 26,6 % og de effektive marginale skattesatser på lønn 61,5 %.

Delingsmodellen oppheves fra 2006 fordi den ikke lenger er nødvendig. Med den nye utbytteskatten, kan effektiv skattebelastning på overskudd i aksjeselskaper som tas ut som utbytte, bli 48,16 %. Da er ikke forskjellen lenger så stor, mener regjeringen, at folk vil ha incentiver til å gå over i aksjeselskaper.

Det er helt motsatt. En høyttjenende advokat kan velge: Betale en marginalskatt på 54,2 %, og sitte igjen med 45,8 %, til f eks investeringer der hun igjen betaler minst 28 % skatt på utbytte og gevinster. Med aksjonærmodellen kan skatten på investeringer raskt bli høyere.

Alternativet er å legge seg selv og inntektene inn i et aksjeselskap. Dette skattlegges med 28 % så lenge pengene ikke tas ut. De resterende 72 % kan brukes til investeringer. Hvis investeringene fra det personlige aksjeselskapet skjer i andre aksjeselskaper, vil skatten være 0 % både på aksjeutbytte og aksjegevinster grunnet den nye fritaksmetoden.

Forskjellene er formidable. Den økonomiske slagkraften og akkumuleringsmuligheten øker radikalt hvis man legger om fra personlige arbeidsinntekter og personlige investeringer til opptjening i aksjeselskap og investeringer gjennom dette.

Dette resonnementet er galt, sier enkelte. Før eller senere må man ta pengene ut. Da utløses den ekstra beskatningen og likestillingen med lønnstagere.

Man kan undres hvilken verden de lever i, som hevder dette.

Etter et visst nivå og en viss alder, er drivkraften bak manges inntjening økt økonomisk trygghet, ønsket om investeringer, gleden over velstand og behov for å ivareta neste generasjon. Alt dette ivaretas minst like godt gjennom aksjeselskaper. Overføring til neste generasjon skjer langt mer fordelaktig ved å gi de håpefulle aksjer i ikke-børsnoterte selskaper enn ved å la dem få midlene direkte. Dette skyldes de særdeles fordelaktige reglene om arveavgift for ikke-børsnoterte aksjer som grovt sagt gir nær arveavgiftsfrihet.

I Økonomisk Rapport nr. 5/2004 spådde denne spalten at merverdiavgiften kunne bli øket. Da jeg første gang så innlegget på trykk, tenkte jeg: Det var kanskje en litt dristig spådom. Så uklok er ikke regjeringen.

Men man hadde malt seg inn i et hjørne. Regjeringen Bondevik hadde i Sem-erklæringen lovet å gjøre noe med skattene. Selv til det lille man nå har gjort, manglet man midler. «Redningen» var en varig omdreining på merverdiavgiftsskruen.

Mange har påpekt at regjeringen skaper en skattefelle for boligeiere ved å oppheve prosentligningen. Den moderate prosentligningen basert på høyst skjeve ligningsverdier, har vært et bolverk mot en langt hardere eiendomsbeskatning. Det kan umulig være slik at regjeringen ikke innser det. Har man forsøkt å innkassere en gevinst ved en temporær skattelette som på sikt baner vei for en strukturendring i form av en statlig eiendomsskatt? Da skal boligeierne samtidig få merke Regjeringen Bondevik i løpet av fire år bare har foretatt bagatellmessige endringer av formuesskatten. Mer realistisk taksering av boliger til bruk for en ny eiendomsskatt, vil gi en dobbeleffekt ved også å slå ut i øket formuesskatt.

Ole Gjems-Onstad (www.skattekurs.no) er professor i skatterett ved Handelshøyskolen BI og fast skattekommentator i Økonomisk Rapport.