Skatt som dreper

Så fikk vi et usedvanlig godt eksempel på bordet. På at avgifter kan ha en drepende virkning. For konkurransen. Og for norsk næringsliv.

Men historien om den finansielle årelatingen av Braathens er naturligvis lang. For ti år siden dro staten inn 20 prosent av billettprisen i avgifter, i fjor var andelen steget til 40 prosent. Som kjent ble siste statsbudsjett også saldert med en økning i avgiftsbyrden.

Og kanskje verst: Som innenlandsk operatør ble Braathens rammet hardere enn konkurrenten SAS. Det ble etter hvert en lett oppgave for en aggressiv monopolist å utvide sitt domene når egne feilsatsinger i Sverige først hadde svekket selskapet.

I første omgang forsvinner billigbillettene som florerte med Braathens og Color Air for bare ett år siden, rabattordningene til norske bedrifter svekkes og på litt sikt øker prisene generelt.

Dette skjer samtidig som vi venter på den nye momsreformen, som øker prisen på alt fra rengjørings- til finanstjenester med 24 prosent. En reform som vil ramme de minste bedriftene hardest.

Dette skjer etter år hvor nesten alle fordelshull (gratis avis, telefon etc.) er blitt tettet, fordi stadig flere har kunnet glede seg over dem. Akkurat som toppskatten er blitt hvermannsens skatt.

Dette skjer mens politikerne i SV og Sp diskuterer med Arbeiderparti-regjeringen om å beholde skatt og arbeidsgiveravgift på utgifter bedriftene bruker på ansattes helse. Altså kjøp av operasjoner som kutter sykelønnsutbetalingene for staten og kutter helsekøene!

Dette skjer mens ligningsverdiene på bolig økes jevnt og trutt (+25 prosent på to år) og de samme partiene innleder valgkampen med å diskutere økt boligskatt.

For undertegnede, som har en positiv grunnholdning til staten som en moderniserende drivkraft i samfunnet, og også ser på effektiv skatteinndrivelse som et konkurransefortrinn i dagens verden (ved fornuftig bruk), er dette nedslående.

Ikke bare fordi pengene havner på bok i utlandet, men også fordi disse skatte- og avgiftsskjerpelsene ikke fører til mer rettferdighet, slik det stadig hevdes, og også gjør det dyrt for bedrifter og mennesker å virke i Norge.

Like tydelig som med Braathens-avgiftene ser vi dette i de mislykkede forsøkene på å få til et nytt takseringssystem for boliger.

Det sosiale i denne politikken, selve rettferdigheten, påstås å være at det ikke skal beregnes fordelsskatt (av å bo i egen bolig) eller formuesskatt for dem som bor i en bolig under et visst areal, mens de som eier større boliger, må betale det som vel blir fremstilt som en kakseskatt to (nummer en er den på inntekter over ca. 750.000 kroner).

Så langt høres dette kanskje tilforlatelig ut, men systemet ville helt sikkert blitt både tungrodd og like urettferdig som det gamle. Det var nemlig en skikkelig hake ved hele opplegget: Verdien av boligen betyr intet for skatten, aldersfradraget på maks 30 år skulle gjelde uavhengig av vedlikehold og påbygg - og i tillegg ville det blitt notorisk vanskelig å beregne effektivt boareal. Det kunne altså blitt samme skatt på en leilighet til 5-10 millioner kroner i Oslo Vest som et lignende hus på Oslo Øst til halve prisen.

Det er dette en observatør har kalt «skatt etter bingometoden». Men nå må vi altså leve videre med det gamle systemet.

Tanken om å skattlegge bolig åpner for nye fristelser.

For her fungerer de såkalte ekspertuttalelsene som rene døråpnere for de mest skattesugne:

Det er lurt å skattlegge noe du ikke kan flytte på: Eiendommen er fast, en oljetanker holder havn hvor som helst.

Lavere skatt (Finansdepartementet mener vi «sparer» 17 milliarder) holder risikovillig kapital borte fra bedre prosjekter, og noen unndrar skatt bevisst ved hjelp av lave ligningsverdier.

Boligarealet i Norge er langt større i gjennomsnitt enn i nabolandene Sverige og Danmark pga. lavere beskatning.

Det siste argumentet er ført i marken av tidligere skattedirektør Erling Ree-Pedersen og er nærmest genialt i sin enøydhet. Her er det glemt at den norske boligpolitikken faktisk har lyktes langt bedre enn i nabolandene. Formelen har vært å dytte folk i retning av å eie egen bolig. Suksessen er så stor at den offentlige støtten er blitt bygd ned til pygmestørrelse uten at det er blitt opprør mot annet enn den store mangelen på leieboliger i storbyene (dyr inngangsbillett til boligmarkedet er vi langtfra alene om).

Ja, nå tjener staten årlig minst fem milliarder kroner på boligpolitikken (flytteskatt, moms på bygging, eiendomsskatten) og det må være en fullstendig misforståelse at det snaut fire måneder før valget i det hele tatt ble diskutert å øke skattebyrden ved det å bo.

At det gamle urettferdige systemet lever videre (i skrivende stund), viser at fordelsbeskatningen av bolig har overlevd seg selv. Vi sier som Høyres Børge Brende. Sløyf hele skatten. Det er en oppkonstruert problemstilling at vi får for lite investeringer til næringslivet fordi vi har en boligbeskatning til å leve med.

Det er ikke rart det går mot et godt Høyre-valg i september.