Shopping for fred
Det brenner på ny i Europas nabolag. Det libanesiske regjeringspartiet Hizbollahs angrep på Israel har utløst kraftige krigshandlinger fra israelsk side. Tapene er store på begge sider - menneskelig og økonomisk. Det er god grunn til å spørre hva det er godt for.
Den israelske sentralbanken har vurdert konfliktens kostnader for landet til rundt 6,6 milliarder kroner hvis konflikten varer i en måned. Dersom konflikten varer lenger, kan prisen bli langt høyere. For Israel koster kampene hver uke mellom 1 og 1,5 milliarder kroner.
Libanons regjering mener skadene på landets infrastruktur har passert to milliarder dollar - over 12 milliarder kroner. Dersom flyktningstrømmen av hundretusener av libanesere fra Sør-Libanon blir varig, kan de økonomiske tapene bli enda høyere. Frykten for krig vil for lang tid fremover skremme bort en av landenes viktigste inntektskilder - turistene.
Så langt har det meste av debatten i Norge dreiet seg om hvem som har mest skyld for konflikten og hvem som gjør seg skyldig i de verste overgrepene. Så snart våpnene tier, bør debatten heller dreie seg om hvordan landene i regionen kan komme videre - ut av denne håpløse konflikten.
Midtøsten har stått i stampe politisk siden opprettelsen av Israel og avkoloniseringen av de arabiske landene etter den annen verdenskrig. Politisk har konfliktene hatt stor innvirkning på europeiske land med stadig frykt for terroraksjoner og store svingninger i oljeprisen.
Krig og konflikt mellom stater og folk var ikke uvanlige hendelser mange steder i verden i det forrige århundre, men det er grunn til å spørre om hvorfor landene i Midtøsten må fortsette med det. Europeerne har et spesielt ansvar for å skape fred i regionen som nabo, tidligere koloniherre og utøver av Holocaust.
Den norske Israel-debatten er nokså spesiell, selv i europeisk sammenheng. Kampen mellom Israels gammeltestamentlige kristne venner og palestinernes kaviarsosialistiske kamerater virker som en gammel feide mellom dem som er vokst opp i skyggen av bedehus og dem som har fått sin politiske skole på samfunnshus. Men man trenger vel et tema i et land der egne problemer drukner i egen velstand.
I andre europeiske land søker man mindre etter skyld og mer etter måter å bremse galskapen på. Europa har faktisk en del å lære bort når det gjelder å avskaffe konflikter. Kanskje ikke så oppskrytt som det norske fredsdiplomatiet, men mer effektivt.
Nøkkelord er handel, velstand og stabilitet. Flere langvarige europeiske konflikter har fått mindre betydning i takt med at folk blir kvitt fattigdommen og fjerner det sosiale grunnlaget for konflikt.
Den bitre irske kampen mot britisk dominans har blitt historie for mange unge irer etter at Irland ble rikere enn den tidligere engelske husherren.
Da Berlin-muren falt i 1989, var det stor frykt for etniske konflikter i Øst-Europa. Land som Latvia med sin store russiske minoritet, var utpekt som mulig konfliktområde, men med den økonomiske velstanden så også de russiskættede fordelene ved å være latviere og EU-borgere.
Det var bare i det tidligere Jugoslavia at konflikten slo ut i lys lue på 90-tallet. Landene på Balkan har fått betale den økonomiske prisen siden.
I Europa har gulroten vist seg mer effektiv enn pisken for å skape utvikling og stabilitet. Ustabile og fattige land i øst har blitt lokket med Vest-Europas velstand. De har åpnet sine markeder for utenlandske investeringer, og investorer vil ha ryddige rammevilkår. En gammel kommunistisk politiker lærer mer om den nye virkeligheten av en utenlandsk kjøpesenterutbygger enn av en fjern aktivist som går i tog for de politisk korrekte meninger.
I de 15 årene siden Europa begynte å vokse sammen til en økonomisk og politisk enhet, har striden i Midtøsten bare fortsatt. Hatet vokser for hver bombe og rakett.
Resultatet er at regionen er blitt globaliseringens tapere. De arabiske landene i regionen utgjør bunnskiktet i det meste av viktig økonomisk statistikk. De er dårlige til å innføre og bruke ny teknologi, de har mangel på studier og jobbmuligheter for ungdom, kvinners andel i det offisielle arbeidslivet er lav. Landene har ensidig næringsliv med lite eksport utover olje og litt turisme. Det er med unntak av olje lave utenlandske investeringer på grunn av politisk usikkerhet og korrupsjon. Elendigheten gir grobunn for jakt på syndebukker, nytt hat og religiøs og politisk ekstremisme.
Unntakene har vært det sekulære og demokratiske Tyrkia, og Israel. Libanon, med sitt gryende demokrati og økonomiske oppsving, kunne vært et tredje forbilde. Slik blir det neppe på lenge. Det er den tristeste konsekvensen av krigen når de døde er begravet og minnet.
Det er på tide at omverdenen tar grep og skiller kamphanene fra hverandre. Israel er sterk nok til å forsvare seg mot nye angrep fra arabiske land, men ikke stor nok til å vinne krigen. Araberne er for svake til å fjerne Israel, men for mange til å ignoreres. Israelsk sikkerhet og palestinsk-arabisk verdighet er nødvendig for å komme videre.
De mest nærliggende partnerne for fred i fremtiden er de europeiske landene. USA er for kompromittert i regionen med sin ensidige pisk-politikk, sin Israel-lobby og rolle i Irak-krigen. Resten av verden er lite interessert.
Da den kalde krigen i Europa var som verst, var handel blant de første tegn på tilnærming. Business er upolitisk. Begge parter har noe igjen for det. Både arabere og israelere er gode kremmere. Shopping er bedre som tillitsskapende tiltak enn demonstrasjonstog og religiøse folkemøter. Det er vel bedre for alle om palestinske jenter bærer Gucci-vesker i stedet for selvmordsbelter, og at israelske gutter kan bytte ut gevær med dataspill.
Naivt? Ja, men har noen et bedre forslag for det nye århundret?
Den israelske sentralbanken har vurdert konfliktens kostnader for landet til rundt 6,6 milliarder kroner hvis konflikten varer i en måned. Dersom konflikten varer lenger, kan prisen bli langt høyere. For Israel koster kampene hver uke mellom 1 og 1,5 milliarder kroner.
Libanons regjering mener skadene på landets infrastruktur har passert to milliarder dollar - over 12 milliarder kroner. Dersom flyktningstrømmen av hundretusener av libanesere fra Sør-Libanon blir varig, kan de økonomiske tapene bli enda høyere. Frykten for krig vil for lang tid fremover skremme bort en av landenes viktigste inntektskilder - turistene.
Saken fortsetter under annonsen
Så langt har det meste av debatten i Norge dreiet seg om hvem som har mest skyld for konflikten og hvem som gjør seg skyldig i de verste overgrepene. Så snart våpnene tier, bør debatten heller dreie seg om hvordan landene i regionen kan komme videre - ut av denne håpløse konflikten.
Midtøsten har stått i stampe politisk siden opprettelsen av Israel og avkoloniseringen av de arabiske landene etter den annen verdenskrig. Politisk har konfliktene hatt stor innvirkning på europeiske land med stadig frykt for terroraksjoner og store svingninger i oljeprisen.
Saken fortsetter under annonsen
Krig og konflikt mellom stater og folk var ikke uvanlige hendelser mange steder i verden i det forrige århundre, men det er grunn til å spørre om hvorfor landene i Midtøsten må fortsette med det. Europeerne har et spesielt ansvar for å skape fred i regionen som nabo, tidligere koloniherre og utøver av Holocaust.
Den norske Israel-debatten er nokså spesiell, selv i europeisk sammenheng. Kampen mellom Israels gammeltestamentlige kristne venner og palestinernes kaviarsosialistiske kamerater virker som en gammel feide mellom dem som er vokst opp i skyggen av bedehus og dem som har fått sin politiske skole på samfunnshus. Men man trenger vel et tema i et land der egne problemer drukner i egen velstand.
Saken fortsetter under annonsen
Nøkkelord er handel, velstand og stabilitet. Flere langvarige europeiske konflikter har fått mindre betydning i takt med at folk blir kvitt fattigdommen og fjerner det sosiale grunnlaget for konflikt.
Den bitre irske kampen mot britisk dominans har blitt historie for mange unge irer etter at Irland ble rikere enn den tidligere engelske husherren.
Saken fortsetter under annonsen
Da Berlin-muren falt i 1989, var det stor frykt for etniske konflikter i Øst-Europa. Land som Latvia med sin store russiske minoritet, var utpekt som mulig konfliktområde, men med den økonomiske velstanden så også de russiskættede fordelene ved å være latviere og EU-borgere.
Det var bare i det tidligere Jugoslavia at konflikten slo ut i lys lue på 90-tallet. Landene på Balkan har fått betale den økonomiske prisen siden.
Saken fortsetter under annonsen
I Europa har gulroten vist seg mer effektiv enn pisken for å skape utvikling og stabilitet. Ustabile og fattige land i øst har blitt lokket med Vest-Europas velstand. De har åpnet sine markeder for utenlandske investeringer, og investorer vil ha ryddige rammevilkår. En gammel kommunistisk politiker lærer mer om den nye virkeligheten av en utenlandsk kjøpesenterutbygger enn av en fjern aktivist som går i tog for de politisk korrekte meninger.
I de 15 årene siden Europa begynte å vokse sammen til en økonomisk og politisk enhet, har striden i Midtøsten bare fortsatt. Hatet vokser for hver bombe og rakett.
Resultatet er at regionen er blitt globaliseringens tapere. De arabiske landene i regionen utgjør bunnskiktet i det meste av viktig økonomisk statistikk. De er dårlige til å innføre og bruke ny teknologi, de har mangel på studier og jobbmuligheter for ungdom, kvinners andel i det offisielle arbeidslivet er lav. Landene har ensidig næringsliv med lite eksport utover olje og litt turisme. Det er med unntak av olje lave utenlandske investeringer på grunn av politisk usikkerhet og korrupsjon. Elendigheten gir grobunn for jakt på syndebukker, nytt hat og religiøs og politisk ekstremisme.
Unntakene har vært det sekulære og demokratiske Tyrkia, og Israel. Libanon, med sitt gryende demokrati og økonomiske oppsving, kunne vært et tredje forbilde. Slik blir det neppe på lenge. Det er den tristeste konsekvensen av krigen når de døde er begravet og minnet.
Det er på tide at omverdenen tar grep og skiller kamphanene fra hverandre. Israel er sterk nok til å forsvare seg mot nye angrep fra arabiske land, men ikke stor nok til å vinne krigen. Araberne er for svake til å fjerne Israel, men for mange til å ignoreres. Israelsk sikkerhet og palestinsk-arabisk verdighet er nødvendig for å komme videre.
De mest nærliggende partnerne for fred i fremtiden er de europeiske landene. USA er for kompromittert i regionen med sin ensidige pisk-politikk, sin Israel-lobby og rolle i Irak-krigen. Resten av verden er lite interessert.
Da den kalde krigen i Europa var som verst, var handel blant de første tegn på tilnærming. Business er upolitisk. Begge parter har noe igjen for det. Både arabere og israelere er gode kremmere. Shopping er bedre som tillitsskapende tiltak enn demonstrasjonstog og religiøse folkemøter. Det er vel bedre for alle om palestinske jenter bærer Gucci-vesker i stedet for selvmordsbelter, og at israelske gutter kan bytte ut gevær med dataspill.
Naivt? Ja, men har noen et bedre forslag for det nye århundret?
