Seg selv nok

Så har vi fått nok et bevis. På at Ola og Kari knapt lar seg påvirke av noe. Krig, global nedgangstid og de første hjemlige oppsigelsene preller av som vann på den berømte gåsa. ØRs forventningsbarometer (landets eneste måler av forbrukertilliten, se side 30) viser nemlig at norske husholdninger er optimister på egne vegne - og like store pessimister når de skal spå om landets økonomi.

Er det noe de ikke har skjønt? Eller er de seg selv nok?

Den 11. september klarte terrorister å ta vår fremtid som gissel, også den norske. Vi vet ikke for hvor lenge, men vi frykter at dette vil ta tid. At det kan bli enda verre, før det blir bedre. I mellomtiden har vi angstens økonomi, uvisshetens samfunn - selv om Kabul er inntatt.

Flere bransjer er hardt rammet av etterdønningene, USAs industriproduksjon har falt 13 måneder på rad, den lengste nedgangen siden 1941, og de økonomiske prognosene forverres stadig. Og her skal vi huske at de sjelden forteller den bistre sannhet - bare to av 60 resesjoner rundt om i verden er blitt forutsagt av prognosemakerne et år i forveien.

Det er tider for store og dystre tall. 116 000 000 000 000 milliarder kroner i børsverdi var ved utgangen av oktober borte på globalt nivå - sett i forhold til toppunktet i mars 2000. Millioner av personer har sluttet innen luftfart, telekom og it.

Dystre tall, ja, men likevel har ikke det verste scenariet rammet verden. Marerittene om opprør i Saudi-Arabia og dype omveltninger i Midtøsten, og om japansk totalsammenbrudd, er ikke blitt virkelighet.

Det er tvert imot i ferd med å bre seg en oppfatning om at det verste er over. Og aksjekursene har nærmest gått opp hver gang det er lagt frem en dårlig nyhet de siste ukene.

Det er kanskje ikke så rart at norske husholdninger leser verden på samme måten som aksjemarkedet. De er sikre på at det som rammer naboen, ikke treffer dem. For selv mener de det er tid for innkjøp av bil, komfyr og tv - til og med reiselysten er upåklagelig. Men for landet, da? Jo, husholdningenes tiltro til Norges økonomi har aldri vært lavere.

Økonomisk schizofreni? I så tilfelle er det lett å forstå. For på overflaten ser jo det meste tilforlatelig ut. Rentene skal ned, lønnsoppgjøret til neste år ser ut til å bli historisk bra og skattelettelsene blir rekordhøye. Ja, heller ikke fallende oljepris gir seg lenger utslag i fortvilte rentesjokk fra sentralbanken for å holde oppe valutakursen (jmf. 98). Lavere oljepris betyr nå bare lavere bensinpris.

Og kanskje at renten kan komme til å gå ekstra mye ned dersom oljeselskapene i tillegg til fastlandsindustrien kutter investeringene.

Men her ligger også faren på litt lenger sikt. Intet rammer så brutalt som økende arbeidsløshet, selv om den skulle ramme et land der det også vil være mangel på arbeidskraft i en del sektorer.

Først tas den enkelte med i fallet, så følger gjerne boligprisene og aksjekursene. Det er bare ti år siden forrige dypdykk.

Seg selv nok er Ibsens oppsummering av det selvopptatte, selvgode individet, og det kan godt hende at det norske folk nå er blitt farlig arrogant i økonomisk forstand. De føler tydeligvis at deres egen økonomi er så robust at knapt noe kan rive ned deres økonomiske festning. At Norge er et økonomisk annerledes- land, for all tid og nærmest uansett hva skumle terrorister skulle ha i bakhanda.

Men selv om hovmod står for fall, så er det vanskelig å kritisere husholdningene i dagens situasjon. De har god økonomi, det venter ingen konkursbølge i landets bedrifter og lavere press i økonomien gjør at staten kan utnytte sin enorme finansielle handlingsfrihet (staten han en finansformue på nærmere 2000 mrd) til å motvirke et fall.

Og bare det at de tenker så optimistisk, motvirker jo også en økonomisk nedtur. Så får vi se om de omsetter sine ord til handlinger - og gjør alvor av sin varslede handlerunde.